Peter Øvig Knudsen: Blekingebanden – den skjulte cellen, Press forlag 2008, 417 s.
Det er en fantastisk historie free lance-journalisten Peter Øvig Knudsen gir oss. Ut av det opprørske 60-tall vokste det fram en dypt hemmelig celle som i en periode på ti år begikk de mest spektakulære ranene i dansk historie – og sendte pengene videre til Folkefronten for Palestinas frigjøring, PFLP. Banden ble først avslørt i 1989 etter at politiet satte inn ekstra ressurser etter at en politibertjent var blitt skutt og drept.
Men denne boka – dvs. den første delen – er først og fremst en lang og inngående beretning om noe av det mest bisarre ved venstrebevegelsen i Danmark. Hvordan var det mulig at opplyst og edruelig ungdom stilte seg til tjeneste for den organisasjonen som mer enn noen annen sto for terrorisme og flykapringer på 70-tallet?
Svaret gir ikke Peter Øvig Knudsen. Men han bringer opplysninger på bordet. Noen av dem har han fått fra folk med tilknytning til den hemmelige kommunistiske cella, andre har han bearbeidet i rapporter fra politiet. Han har også hatt tilgang til sikkerhetspolitiets materiale og har intervjuet en lang rekke polititjenestemann om saken.
Resultatet er overbevisende og rystende. Vi bringes inn på historien som startet ved skismaet mellom kommunistpartiene i Kina og Sovjet og som resulterte i det endelige bruddet på 60-tallet. Blandt de i det det danske kommunistpartiet som støttet den kinesiske linjen var Gotfred Appelsom ble ekskludert. Han dannet så sin maoistiske krets, og fikk med seg unge marxist-leninister. Kretsen utviklet seg til en liten men ganske hardfør ml-organisasjon i Danmark. Den fikk tilslutning av de som senere kom til å bli hovedmennene i den såkalte Blekingegaden-banden. Holger Jensen var en av dem. Aksjoner og demonstrasjoner sto øverst på listen.
Gotfred Appel utviklet teorien om snylterstaten. I det rike Danmark var arbeiderklassen kjøpt opp gjennom velstand og materielle fordeler og han brukte ofte uttrykket ‘dynerne’ når han skulle karakterisere samfunnet og de øvrige partiet på venstresiden. Gjennom denne teorien kom Gotfred Appel på kant med stort sett de aller fleste andre. Eksempelvis ville ml’ere i Norge og Sverige ikke ha noen som helst kontakt med ham.
I stedet mente Gotfred Appel at frigjøring og revolusjon bare kunne foregå i den tredje verden og det ble derfor viktig å støtte frigjøringsbevegelsene. Etterhvert ble han trukket nærmere og nærmere det mer eller mindre ekstreme palestinske PFLP. Medlemmer av organisasjonen hans dro etterhvert på flere turer til PFLP-leire i Midt-Østen. Uten tvil måtte flere av dem ha vært med på opplæring i noen av deres treningsleire.
Her måtte de ha truffet folk som var medlemmer av Baader-Meinhofbanden, kanskje de legendariske personene selv, og ikke minst Carlossom har gått inn i historien som 70-tallets mest kjente terrorist og flykaprer. Det er laget filmer og bøker om ham under navnet Sjakalen. Et annet kjent navn er nåværende medlem av Palestina nasjonalforsamling, Leila Khaled som forøvrig oppnådde å bli et forbilde for en av hovedpersonene i Jan Guillous bøker.
Gotfred Appel kom etterhvert på kant med PFLP. En av årsakene var flykapringene, en annen var ideologisk. Han kunne ikke akseptere at PFLP innledet samarbeid med daværende Sovjet. Men de unge ‘soldatene’ hans mente tvert i mot at aktivt støttearbeid for PFLP var midt i blinken for dem. Etterhvert gikk også hans ml-gruppe i oppløsning. Den var preget av hemmelighetskremmeri og var altfor sterkt toppstyrt av Gotfred Appel selv. Han ble kort og godt satt utenfor og organisasjonen oppløst. Også deres paraplyorganisasjon Tøj for Afrika fikk seg store svekkelser.
Folk som Holger Jensen og andre fortsatte imidlertid sine kontakter med PFLP. Deres hemmelige celle ble i behold og tettere organisert. Etter hvert kom deres praktiske ytelse i å bestå i kidnapping og pengeran som fram til 1989 sto fullstendig uten spor for politiet. Gjennom mer enn ti år greidde de å dekke seg slik til at sikkerhetspolitiet og politiet fikk lite eller ingenting å gripe fatt i.
Denne boka er først og fremst en fantastisk beretning. Men den sier også mye om hvilke veier den opprørske 68-talls bevegelsen kunne ta. I Danmark tok den utløp i voldelige demonstrasjoner, spesielt mot Verdensbanken i 1970, og i sterkt lukkete konspirative celler som Gotfred Appels KAF. Her hjemme ble opprøret kanalisert gjennom ml-bevegelsen, senere AKP (m-l). Derfor opplevde vi ikke tilsvarende her. Fra første stund av var den norske ml-bevegelsen sterkt i mot det de kalte ‘individuell småborgerlig terror’. Folk ble raskt ekskludert hvis det i det hele tatt kom opp antydninger om sympatier for PFLP eller aksjonene deres.
Men boka viser at i Danmark kunne man oppleve kriminelle handlinger med politisk ståsted. Sannsynligheten taler også for at Holger Jensen og vennene hans var aktive i støtteoperasjoner for PFLP. De var også disiplinerte, hadde klippet håret kort og sto i vanlige jobber uten å drive politisk propaganda. I PFLP-leirene utmerket de seg ved god disiplin og gikk levende inn for treninga. Dette i motsetning til de tyske terroristene. Andreas Bader og hans folk fra Røde Arme-fraksjonen ble delvis sett ned på av palestinerne fordi de visstnok var mest interessert i å ‘røyke hasj og drive med sex‘. Dermed kunne danskene, eller ‘eplene’ være ypperligere bakmenn ved sitt europeiske utseende og tilsynelatende uskyldige ytre.
PFLP ble betydelig svekket etter Oslo-avtalen og mistet mye sin støtte etter Sovjetunionens fall. I dag er det hovedsakelig støttet av intellektuelle kristne palestinere. Ifølge Peter Øvig Knudsen er ‘Blekingebanden’ forlengst på frifot men han mener at de fortsetter sitt konspirative samvær. Her hjemme kan vi bare konstatere at PFLP aldri fikk noen sympati i Norge og at forbindelsene med Gotfred Appel og ‘eplene’ var døde helt fra starten av.
