De superrike

Mímir Kristjánsson: De superrike, Manifest forlag 2011, 101 s.

Dette er en bok jeg skulle ønske bli folkelesing. Jeg skulle også ønske at forfatteren gikk videre og laget en atskillig mer utfyllende beretning om det fenomenet han beskriver: milliardærenes sørgelige tilværelse i Norge og deres sterkt udemoratiske og eksklusive sinnelag.

Det er ikke bare den ene solkongen som henges ut, den opprinnelige matvarekongen som gang på gang går i baret og stiller seg til hugg for offentligheten gjennom tvers gjennom stupide, pompøse og sterkt lattervekkende uttalelser. Her får vi den ene etter den andre med holdninger og utsagn som du må klype deg i armen for. Er dette mulig i et opplyst samfunn på 2000-tallet? Hører ikke dette egentlig hjemme under tsarveldet eller det uopplyste eneveldet under Ludvig XIV? Hvordan har slike mennesker kommet seg dit de er med en slik mangel på åpenbar intelligens eller så å si blottet for sosiale antenner?

Eller for å si det slik: hvordan er slike rett og slett stupide mennesker i stand til å styre arbeidsplasser og rederier som sysselsetter en stor del av vår befolkning?

Mange ganger slår det oss at enkel psykologi er det som skal til for å forstå disse menneskene. Hvorfor roper tyven stopp tyven? Milliardærene snakker om at Norge er et østblokkland, på vei mot kommunisme (noen ville jo si, hadde det vært så vel…) og at fagforeningenes pengestøtte til Arbeiderpartiet er udemokratisk. Selv bevilger de millioner til partiene på den blå siden i en størrelsesorden som langt overskrider LO’s støtte. Men pengene, er de deres egne? Formelt sett, ja. Men verdiene er ikke skapt av dem selv men som resultat av innsatsen til alle deres ansatte på verkstedgulvet eller bak kassa-apparatene. Er bevilgningene et resultat av felles beslutninger av disse ansatte på almanna-møter? Selvfølgelig ikke.

Felles for nesten alle av dem er at de ikke betaler skatt. De bidrar ikke til det fellesskapet vi alle er del av. Helse, skole og infrastruktur blir betalt av den jevne sliter, vanlige arbeidsfolk. De superrike hyrer flinke advokater for å sno seg unna skattereglene og den lille skatten de må betale, en prosent av formuen (!) blir skjelt ut som kommunistisk og til å bli syk av.

Utgangspunktet for Mímir Kristjánsson har vært å beskrive hvordan norske milliardærer har opparbeidet et sytenivå som er utrolig høyt – og virkelighetsfjernt. Deres pompøse og sterkt udemokratiske stil kan trekke på smilebåndet eller fortvilelse, men det er mer alvorlig enn dette. Han tar oss avslutningsvis med til sin fars hjemland Island og viser oss hvordan det kan gå når bærebjelken i vårt samfunn, det sosiale limet, er i ferd med å bli borte ved at forskjellen mellom rik og fattige øker dramatisk.