John Lanchester: Pepys Road London, Vigmostad Bjørke 2013, 621 s.
Pepys Road er en oppdiktet gatestubb et steds i London. Den består av hus satt opp i teglstein på 1800-tallet. I dag, dvs. på det tidspunktet handlingen finner sted, er det middelklassen som holder til her. Noen rike, dels ufattelig rike, andre mer som deg og meg.
I løpet av den tiden handlingen finner sted møter vi et tverrsnitt av de folkene som holder til her. I små episoder følger vi dem nærmest fra dag til dag. Det er journalistiske kutt, nærmest som en film, og vi tar del i deres dagligliv, problemer og familie.
Det hele er skarpt tegnet og fornøyelig beskrevet. Du morer deg over de små og store episodene. Her møter vi aksjemekleren med sin håpløse livsledsagerske som forlengst har mistet kontakten med verden, uten at det med et ord antydes at hun er hekta på annet enn sitt eget selvbilde og luksusliv. Selv framstår han som en bedriten drittsekk blant alle andre bedritne drittsekker han deler sin jobb med.
Innvandrere har en betydelig plass her. Den pakistanske familien som driver butikk hvor et par av gutta er fascinert av nettet og besøker sider som en dag får store konsekvenser for en av dem.
Vi møter den sympatiske au pair”en fra Ungarn. Likeledes den polske bygningsarbeideren som lever godt på det engelske overflodssamfunnet.
Ikke minst møter vi den tvers gjennom usympatiske kunstneren med hang til ‘happenings’ eller hva det måtte være, noe som blir en rød tråd boka gjennom.
Jeg likte disse stubbene og den korte journalistiske stilen forfatteren gjør bruk av.
Det eneste jeg kunne ha ønsket var at de seks hundre sidene var betydelig redusert. Boka tåler godt å bli kuttet. Atskillig.
