 Det er fire år siden Henrik Langeland harselerte med finansverdenen i romanen Wonderboy. Denne gang er det universitetsmiljøet på Blindern som står for tur.
Professor Francis Meyer er en mann i sin beste alder. Han er opptatt av sin forskerkarriere og sin tekopp. Han har kultiverte venner, arkitekttegnet bolig, hytte i Kragerø og attpåtil en elskerinne. Han hadde gledet seg til et semester med undervisningsfri for å fordype seg i sin forskning. Men på grunn av kvalitetsreformen går det i vasken.
Det er en svært irritabel professor som møter opp til første undervisningstime i LIT4201, et obligatorisk basiskurs i nordisk lyrikk. Det er der han ser henne første gang – helt forrest på veggrekken. Nadia. Ubeskrivelig vakker med sitt flommende svarte hår og sjeldent mørke øyne.
Meyer er fra det øyeblikket besatt. Alt han heretter gjør, gjør han for Nadia.
Nadia skal skrive masteroppgave om korrespondansen mellom Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass. Meyer skal være hennes veileder. Men litteraturgrunnlaget for oppgaven er noe tynt. Derfor setter Meyer himmel og jord i bevegelse for å finne uoppdaget korrespondanse mellom forfatteren og dikterpresten. Han oppfører seg som en forelsket tenåring – og begår attpåtil en lyssky handling – alt for Nadias skyld. Det han ikke ser er at det han driver med absolutt ikke er til Nadias fordel. Det skal bli hans undergang.
Francis Meyers lidenskap er ikke bare en blanding av kjærlighetsroman og spenningsroman, men også et lite litteraturstudium. Mitt førsteinntrykk var at romanen var full av for meg ukjente litteraturvitenskaplige faguttrykk. Dette ble litt sært og føltes tungt. Men det er likevel ingen bok kun for fagnerder og spesielt interesserte. Forklaringer på ord og uttrykk dukker opp, og romanen blir etter hvert mer lettlest.
Langelands blanding av en enkel kjærlighetshistorie med viktig litteraturvitenskaplig forskning blir veldig kontrastfylt, og professor Meyer er beskrevet som en svert tvetydig person. Hans barnslige forelskelse virker rett og slett tåpelig når han samtidig skal fremstå som en seriøs fagperson.
Både NRK-personligheter og kjente litterære personer opptrer i romanen. Henrik H. Langeland figurerer selv som en av stipendiatene på Blindern. Dette virker som et forsøk på å gjøre romanen mer folkelig og skal sjarmere leseren, men faller på stengrunn hos meg.
Karakterene som tegnes er veldig parodiske. Her møter vi den unge, vakre og intelligente studinen og professoren som ikke helt henger med i dataalderen. Vi blir også kjent med nerden på første rad, den litt dumme kollegaen fra Toten, den hysteriske elskerinnen og den innpåslitne hyttenaboen. Universitetsmiljøet som skildres preges av rykter, misunnelse, intriger og maktkamp. Et miljø der man må ha spisse albuer for å overleve. Dette er morsom lesing for oss som har tilbrakt fem år på Blindern. Men tross det er miljøet velkjent fra før, og karakterene bringer ellers lite nytt.
Alt i alt en morsom, men noe sprikende og ujevn roman!
|
