Henrik Langeland: Wonderboy, Gyldendal 2003 483 s.
En massiv bok som rett og slett kan leses som en roman. Men den innholder langt mer enn en tradisjonell fortelling. Her er det dotcom- og finansverdenen som får så øra flagrer.
Riktignok framstilles bokas hovedperson med en viss (lokalkjent eller personlig?) sympati. Men vi lar oss ikke i tvil om hva slags egoist og drittsekk han er når familien går i oppløsing på de siste sidene.
Miljøet er et lett gjenkjennelig mediaselskap som satser på den revolusjonerende bølgen som internett (var) er. Gjennom finansakrobatikk følger vi forsøket på å kjøpe opp de to største norske forlagene, slå de sammen og få ut produktene deres, Bjørnsson og Ibsen ‘i lufta’.
Vi kommer nært inn på et miljø som for de fleste av oss dødelige synes helt uvirkelig og totalt fremmedgjort. Livet i de høyere moderne og unge sirkler brettes ut i all sin sexifiserte og kokainsniffende avskyelighet, parret med besøk i New York og Paris. Underveis deles det ut spark såvel til den nye generasjonen som til den eldre, som også får sitt midt i golfen.
Det legges ikke skjul på hva forfatteren mener om den nye generasjonens mange jålete påfunn. Noen ganger på festene på Bygdøy tenker vi at dette kan virke vel skrudd og overdrevet, men man leser jo om liknende fra tid til annen…
Fortellingen dreier seg om en knapt tredve år gammel utviklingsdirektør som arbeider for tidens store scoop. Vi følger ham og handlingen helt fram. Her ligger også en av de store svakhetene, for selve historien fanger neppe interessen i seg selv. For oss som ikke er innvidde i slike kretser blir det bare fremmed og uvirkelig.
Men der boka tar tak er i beskrivelsene av finansverdenen. Av og til dynges sidene fulle av økonomiske utlegninger som er bedre egnet for tredjeklassingene på BI og gjennomgående er det for mye blårussspreik i boka. Men beskrivelsene av personene i dette miljøet og deres gjøren og laden fascinerer.
Bokas største svakhet er utvilsomt at den bommer i tid. Der fortellingen starter (og sikkert på det tidspunktet skrivearbeidet ble påbegynt) var for tre år siden da dotcom-aksjenene sto som høyest og alle var salig overbevist om hvor den gyldne framtiden var. Denne falske overvurderingen har ført til en nedtur som ikke er stanset ennå, og alle premissene i boka om lykkens internettportaler og hvordan verden skal vinnes gjennom dotcom blir derfor noe usannsynlige.
Forfatteren legger ikke skjul på at han tilhører dette miljøet. Av og til er referansene både til personer og selskaper så lett gjenkjennelig at det nesten er på grensen til en reportasjebok. Sånn sett kan man si at boka tar steget over fra virtual reality til reality.
Slik også med persontegningen. Du må komme deg godt avsted i bokas fire hundre sider før skrivestilen blir noe mer enn lettvint Big brother. Personene er flate og handlingen blir som en Hotel Cæsar, uten dybde og tegning. Men så smeller surrealismen til og skildringen får spenning. Særlig sans hadde vi for det økonomiske babbelet som til slutt oppløses i mindre og mindre skrifttyper nedover siden. Her forsvinner også såpefortellingen.
Bare du orker å komme deg gjennom de første to hundre sidene: en bok du absolutt bør ha glede av.
