Stieg Larsson: Menn som hater kvinner, Gyldendal 2006 554 s.
 Det er ikke uten forbehold man tar fatt på denne mammut-boka som kaller seg krim. Sideantallet er anselig, og underveis kommer man også på såvel språklige som handlingsmessige urenheter som skurrer en. del.
Men dette er for mer enn bagateller å regne. For her har du en bok som klart skiller seg ut i det store mylderet av gode romaner. Jeg kaller det en roman for selv om det er en en krimbok i formen har den også mye av romanens form i seg. Det er også en bok som omfatter flere historier mellom to permer. Noen av dem kan faktisk også stå i motstrid med hverandre. Selvfølgelig er det en bok hvor vi finner helter og fiender men svart-hvitt bildet er ikke ensidig, det fanger opp nyanser som gjør at de fleste av hovedpersonene er utstyrt med trekk som gjør dem litt både-og. Og de som venter seg den store lykkelige slutten på de siste linjene sitter også her igjen med et spørsmålstegn, forfatteren overlater til oss lesere å resonnere oss videre fram hvordan det eventuelt ville gå med hovedpersonene. Men for all del, det er skrevet tre bøker med disse personene og dette er bare den første. Stieg Larsson (1954 – 2004) oppplevde ikke denne suksessen. Han døde før den første boka ble gitt ut i Sverige for bare noen måneder siden. Han var selv journalist som en av hovedpersonene i denne boka, og redaktør av magasinet Expo som beskjeftiget seg med antidemokratiske og høyreekstreme bevegelser. Noe av hans kunnskap flyter inn i denne fortellingen. I utgangspunktet er det valgt en høyborgerlig familie, full av intriger og faenskap, som forvalter et stort industrikonsern som sakte er i ferd med å dø. Settingen er såpeoperaens men der forfatteren unnlater å falle ned i det banale og sjablongene innfører han elementer som gjør fortellingen svært levende og interessant. Først og fremst dukker det opp ei spinkel pønke-jente som faktisk etterhvert viser seg å være fortellingens mer eller mindre hovedperson. Det er hun som løser mysteriene, knekker kodene og i de avgjørende øyeblikkene trer fysisk til. Det er laget en egen historie rundt henne, hvor vi faktisk savner en viss oppfølging (kanskje kommer det i de neste bøkene?) men denne historien er verdt en alvorlig bok i seg selv. Her er forfatteren ute med en mer enn advarende pekefinger mot formyndersamfunnet. Det som viser seg å være selve bokas hovedtema, syke menns syke gjerninger og overgrep, går også igjen i den korte fortellingen om henne. Men under ligger et budskap fra forfatterens side om at samfunnets rasjonelle rettvinklethet skal vi være forsiktig med å hevde i en verden hvor den kanskje mest vitebegjærlige og intelligente delen av ungdommen flokker seg rundt såkalt ‘ulovlig’ aktivitetet på nettet. De spennende mulighetene som finnes i hacker-verdenen er ikke bare entydig negative. Først og fremst handler det i denne boka om hvordan samfunnet ser på anerledeshet. Dette var noen av grunnene til at jeg fant denne fortellingen uhyre meningsfull og interessant. Alle forfattere har sine budskap. Stieg Larsson har atskillige. Et tredje moment er at han selvfølgelig ikke liker en viss type børsmennesker og finanshaier, men det har så mange forfattere i dag beskjeftiget seg med, også i spenningsverdenen. En uvant bok, ikke perfekt på mange måter, men uvanlig fengslende og interessesant. Det er en bok du sluker før du vet ordet av det og undertegnete venter med lengsel på mer om journalisten Mikael Blomkvist (forfatterens alter ego?) og Blitz-jenta Lisbeth Salander. |
|
