Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden, Gyldendal 2007, 623 s.
Årets påskebok uten diskusjon! Ingen bok kan komme opp mot denne andre krimboka til Stieg Larsson, om noen bøker i det hele tatt kommer opp mot den på det norske bokmarkedet i år. Du kan ta det helt med ro, for boka er tykk nok – 600 sider – til å vare en hel påske. Faren er jo at du, som undertegnete, blir så fascinert at du ikke legger den fra deg når du først har begynt å lese den. Boka ble kåret som årets krim i Sverige. Det er altfor mildt sagt etter min mening.
Stieg Larsson var en kjent journalist og sjefsredaktør i tidsskriftet Expo. Han var ekspert på antidemokratiske, høyreekstreme og nynazistiske bevegelser. I det skjulte skrev han bøker. Han rakk å fullføre tre før han døde i 2004. To av dem er nå kommet på norsk. Han føyer seg pent inn i rekken av samfunnskritiske svenske spenningsforfattere. Fra Sjøwahl/Wahlø til Henning Mankell, GW Persson og Jan Guillou og nå Stieg Larsson går det en ubrudt rekke av kvalitetssterke bøker med nerve og sterkt litterært innhold. Men det spørs om ikke Stieg Larsson danner et høydepunkt i denne gallarekken.
Samfunnskritikken er ikke vanskelig å se. Stieg Larsson liker for all del ikke det offentliges misbruk av sin makt. Som vi også så det i den forrige boken hans er det barnevernet det i første rekke går utover. Han stiller seg som en klar forsvarer for det ‘lille’ mennesket, i dette tilfellet en datafrik og hacker av ei lita jente. I Norge ville hun vært blitz’er og i København ville hun stått på barrikadene. I denne boka er hun helten som slåss en dobbelt kamp, mot østeuropeisk mafia i Sverige og det misbruket hun ble utsatt for som barn og for sin egen identitet.
Men han rammer mer. De svenske hemmelige tjenestene, SÄPO, løssalgspressen og de fordummende macho-holningene vi møter i almennheten og politiet – her hjemme først og fremst representert ved et visst politisk part – står alle til hugg for hans penn.
Handlingen er selvstendig men det kommer godt med om du har lest den første boka. Mange tråder i heltinnen Lisbeth Salanders historie finner vi her. Men denne boka er så mye mer. Selv om dette er fiksjon blir du innett forbannet når du leser om det offentlige byråkratiet og hvordan det brukes for å ødelegge mennesker og skjule maktmenneskenes synder og dobbeltliv. Det verste er at du vet at det ikke er bedre her hjemme enn i nabolandet, det er kanskje til og med et hakk verre. Vi har jo også det som nabolandet ikke har, eferpeismen i full rasistisk og fordummende utfoldelse i våre media og på Stortinget, faktisk ikke så ulik tredveårenes antisemittisme.
Handlingen dreier seg til å begynne med om ungjenta Lisbeth Salanders flukt fra Sverige. Parallelt arbeider forfatterens alter ego Mikael Blomkvist i tidsskriftet Millenium med en større sak om å avsløre sex-handel med balterjenter i de øverste sjikt av samfunnet. Trådene går til øst-europeisk mafia. Gradvis tar handlingen fatt. En avgjørende vending i boka er når to av research-journalistene blir brutalt myrdet og Lisbeth Salander mistenkes for mordene. Hele Sverige starter jakten på henne, og nå tar spenningsboka for alvor av. Her skifter boka fokus i et elegant grep. Lisbeth Salander forsvinner for noen hundre sider og dukker først opp senere boka.
Man kan gjerne si at enkelte deler av krimhistorien kan kritiseres for detaljer i sin urimelighet. Likeledes tillegger forfatteren sin heltinne Lisbeth Salander noen egenskaper i fysisk nærkamp som likesom Jan Guillous kommandør Hamilton, er noe, mildt sagt, overdrevne og uvirkelige. Men dette blir plukk og bagateller og angår boka som sådan i svært liten grad.
Paralellen til Jan Guillou ser man også tydelig. Stieg Larsson kommer inn på at sikkerhetspolitiet gjemmer svin i skapet. Jan Guillou lot sitt oppgjør over svenske hemmelige tjenester bli næret av et fengselsopphold etter at han hadde brukt sin demokratiske rett som oppsøkende journalist til å avsløre den mest hemmelige delen av de hemmelige tjenestene. Han tok det først ut i ti bøker – nå elleve – om kommandørkaptein Hamilton men han gjør bruk av sjangerens macho-sjablonger for å beskrive handlingen, noe han dels også gjorde i de etterfølgende bøkene om tempelridder Arn Magnusson og historien om hvordan det moderne Sverige ble grunnlagt på utenlandsk know-how og innvandring.
Stieg Larsson går en helt annen vei. Lisbeth Salander er en spinkel aggressiv jente som her hjemme lett ville gå inn i Blitz- miljøet. Men hun ordner opp med den store verden og med eferpeistene i politiet og byråkratiet, her godt hjulpet av Mikael Blomkvist og andre venner av henne. Jeg vil ikke mistenke forfatteren for å skrive en korrekt feministisk bok, snarere er Lisbeth Salander atskillig mer troverdig enn en macho-skikkelse som Guy Hamilton. For å si det slik, som internett-publikasjon har Kulturspeilet atskillige ganger vært i kontakt med tilsvarende personer, faktisk står vi også i stor takknemlighetsgjeld til dem (det er flere)!
Nettopp denne troverdigheten gjør at Stieg Larssons historie rammer – og rammer godt. Dan Brown skriver spennende bøker og gode krimfortellinger er det ingen mangel på, bare i den svenske paraderekka (se over) er det nok å ta av. Men dette slår alt vi har vært borte i.
Gå til nærmeste bokhandel og gjør klar for en påske med inneliv og intens lesing. Det er garantert at du vil bli oppslukt. For denne boka er noe du aldri har vært i nærheten av før!
