Mona Levin: Wenche Foss, Gyldendal 2007, 343 s.
Skal man skrive en bok om divaen over alle divaer skal man gjøre det med stil. Derfor blir dette en bok med vekt på å framstille divaen i champagneboblenes tegn. Her blir det jubel og hyllest – og ingen kritisk gjennomgang. Mona Levin stikker ikke sin beundring for Wenche Fossunder en stol. Det blir en bok med champagnebobler på godt og vondt.
Altså ingen kritisk gjennomgang. Engang ikke hevet øyebryn. Ikke et eneste ord om de gangene hun falt sine egne kolleger og sitt eget teater i ryggen med å marsjere ut til pressens store typer på forsidene og bombastisk proklamere at ‘nå er det nok!‘ Det som hun ikke tålte dengangen i 1988 var at skuespillerne hadde tatt saken i egne hender og nedsatt en midlertidig troika til å styre et teater som da lå med brukket rygg. Divaen kunne ikke skue gjennom boblenes skum at for hennes teater var det faktisk politisk flertall på Stortinget for å slå Nationaltheatret konkurs etter års misstyre og vanvittige underskudd. Skuespillernes initiativ var det viktigste som skulle til for å snu politikerne og offentligheten. Det kriserammede teatret fikk 10 millioner ekstra i engangsbevilgning. Dette gjorde at teatret gradvis kom seg på fote igjen. Slik at Wenche Foss igjen kunne stå på scenen.
Divaens stygge utspill kunne være den faktoren som for alvor kunne sende Nationaltheatret rett vest og få det til å opphøre etter nesten hundre års virksomhet. Det sier sitt at Carl I. Hagen var en av pådriverne for disse ti millionene mens hans egen partikollega Jan P. Simonsen uhemmet fridde til det vulgære populistiske ved å utbasunere at teatret ville være bedre tjent med å fungere som bingohall.
Slike skampletter på divaens rulleblad får selvsagt ikke innpass i en bok som skal hylle divaen. Det er kanskje like greitt – hvis man går ut i fra at divaer skal hylles og ikke kritiseres, at alt ved dem er stort, flott og gloriøst og at champagnen skal boble frittt. Men Mona Levin er i hvert såpass redelig at hun nevner de episodene hvor divaen marsjerer ut fra forestillinger i pausene. For oppsetningen av Borkmann bare for få år siden førte dette til katastrofe. Oppsetningen måtte taes av, det kom ikke publikum etter divaens bombastiske uttalelser. Men forestillingen og instruktøren ble hyllet som sesongens viktigste begivenhet i teater-Norge. Hedda-prisen ble overrakt året etter og instruktøren Sebastian Hartman ble hyret inn nok en gang, denne gang for å gjøre Markens Grøde.
Wenche Foss runder om kort tid de nitti. Hun har i flere tiår vært den udiskutable ledende divaen i teater-Norge, for den saks skyld i hele det offentlige Norge. Hennes liv på teatret er teaterhistorie og i og for seg ganske interessant lesing hvis man bare godtar premisset om champagneboblenes framtredende plass. Helt fra hun krabbet på fanget til ‘onkel Bjørn‘, Bjørn Bjørnsson, som var Nationaltheatrets første sjef, har det ligget i kortene at hennes liv var innrettet på scenen og offentligheten. Hennes stil og væremåte har vakt en form man ganske enkelt kan si er ‘helt Wenche‘. I noen miljøer er dette rendyrket og der framstår Wenche Foss som en svært populær og dyrket person.
De siste årene har hennes sosiale engasjement også vakt betydelig oppmerksomhet. Hun reagerer intuitivt og spontant på det hun oppfatter som urettferdig. Fra de siste årene husker vi hennes voldsomme forsvar for homofile og hvordan hun hadde mot nok til å gå rett i mot Oslo-biskop Kvarme for hans mildt sagt svært hårreisende uttalelser.
Mona Levins bok kom opprinnelig for femten år siden. I årets utgave har hun ført begivenhetene fram til dags dato og forøvrig pusset på stoffet underveis. Det er blitt en grei, lettflytende og oversiktlig bok om stjernen skrevet på stjernens premisser. Det er en bok du gjerne gir til gamle tanter – og intet sagt noe vondt om det.
Men noen fullstendig teaterhistorie er det selvfølgelig ikke. Bare en liten elskverdig del av den. Med boblende champagne.
