Haakon Lie i samarbeid med Hilde Harbo og Han Olav Lahlum: Slik jeg ser det nå, Cappelen Damm 2008 185 s.
Det er utvilsomt bokhøstens største sensasjon til nå. Likesom det er norsk samfunnslivs og politikks absolutt største brannfakkel for øyeblikket. Den 103-årige partiveteranen Haakon Lie kaster seg helt bevisst inn i de mest aktuelle spørsmålene og opptrer som den rene venstreradikaler med sine meninger om Afganistan og svenske jagerfly.
Bare ta disse utdragene:
…”Da det ble bestemt at norske soldater skulle sendes til Afghanistan, skjedde det etter diskusjon i Stortinget? Denne ideen om at norske menn og kvinner skal sendes til fjerne land i Asia i selvforsvar, er for meg den rene galskap. Norges grenser går ikke i Afghanistan og kommer aldri til å gjøre det…” og
… “Bush-administrasjonens påskudd for et angrep (på Irak) var ikke til å tro på. De bygde på en dobbelt løgn…TV-en holdt på å gå i gulvet her da Bush ble tilkjent valgseieren i 2000…”
I tillegg støtter han tanken om innkjøp av svenske jagerfly og har rosende ord å si om Jonas Gahr Støre.
Jo, du leser riktig. Dette er Arbeiderpartiets mektige generalsekretær gjennom hele etterkrigsperioden, den Haakon Lie som var kjent som en frenetisk kommunisthater og som var USA’s uforbeholdne støtte og våpendrager i ett og alt. Og som ikke unnlot seg på å skjelle ut for noter de som kunne tillate seg å være ørliten grad av nyanser uenige med ham.
Men nå står han fram, er ikke blitt SV’er som man kunne tro, er fortsatt partitro inntil margen, med meninger som rett og slett er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det kommer også fram gjemt i en liten bisetning at et av hans barnebarn sitter som kommunestyremedlem (riktignok vara) for Rødt “et sted på Østlandet”. Joda, verden forandrer seg.
Denne boka er laget i samarbeid med historikeren Hans Olav Lahlum og Aftenposten-journalisten Hilde Harbo. I form kan den leses som et langt intervju. Men Haakon Lie har også vært med og tilrettelagt den gjennom nitidige forberedelser og gjennomgang.
For alle oss som opplevde Haakon Lie i hans partisekretærdager – og ikke minst hans voldsomme raseriutbrudd i femte etasje i Folketeaterbygningen – er dette svært overaskende om en ikke befriende lesning. Det er et bevis for at verden uansett går framover. Vi kunne si at når man er 103 kan det medføre en viss årforkalkning. Men alle de som opplevde ham i Samfundssalen i går eller på TV på kvelden, så med egne øyne at det riktig gnistret fra den gamle kjempen og at han ikke hadde problemer med å formulere seg og komme med slagkraftige poeng. Og ikke minst at han gjør seg absolutt best i de store forsamlingene.
Det er en helt “ny” Haakon Lie vi møter i denne boka. Her er han varm og gjennom alle sidene framgår et brennende engasjement for de som står svakere stilt. Særlig de narkomane får mange ord fra Haakon Lie. Men han er også opptatt av de homofiles kamp og kvinnekampen. Hele veien trekker han linjene tilbake til sin oppvekst, hvordan forholdene var for en barnefamilie i årene etter 1905. Begrepet klassestandpunkt blir her faktisk levende, brennende og nært. Men han har ikke helt forlatt mange av sine tidligere til dels svært reaksjonære standpunkter, noe han ikke unnlater å gjøre oppmerksom på.
Det er en levende og varm bok vi får. Ethvert samfunnssengasjert menneske kan ikke unngå å få med seg denne.
