Ulla-Carin Lindquist: Ro uten årer, Gyldendal forlag 2004 221 sider
Ulla-Carin befinner seg midt i livet, som hun selv sier. Hun har en karriere som journalist i Sveriges Television. Hun har en mann som er kirurg. Hun har to voksne døtre og to mindreårige sønner. Hun er effektiv, målbevisst og travel. Og svært vellykket.
Hun merker først at noe er galt en dag de er på vei til sommerhuset. Hun må sette seg ved årene for å manøvrere båten inn til brygga. Men årene sitter som støpt i vannflaten. De er ikke til å rikke. Hånden glipper.
Det ene legebesøket avløser det andre. Fysioterapeuter. Nevrofysiologer. Nåler. Elektroder. Langvarige undersøkelser.
Først flere måneder senere, på hennes 50 årsdag, stilles diagnosen. Hun har ALS – amyotrofisk lateralsklerose. Sykdommen fører til muskelsvekkelse, den er uhelbredelig, og har kun ett forløp. Den ender raskt med døden.
Hun mener selv hun har to valg. Hun kan synke ned i sorg og bitterhet. Eller hun kan gjøre det beste ut av det. Hun velger det siste. Og vi følger henne de siste månedene av hennes liv.
Dette er en svært spesiell bok. Det er en av de mest gripende historier jeg har lest, og boken var helt umulig å legge fra seg.
Det er fantastisk å se at hun har styrken til å formidle slik livsglede. Hun ser livskvalitet i selv den minste ting. Hun føler seg uendelig trist over å ikke kunne se sine to sønner vokse opp. Over aldri å få møte sine barnebarn. Men samtidig er det hun som trøster når andre gråter.
Historien er sørgelig og svært rørende, men samtidig ligger latteren på lur. Jeg lo like mye som jeg gråt. Historien er også en tankevekker. Den får en til å stoppe og tenke seg om. Livet er kort. Ta deg tid til dine nærmeste. Før det er for sent.
Boken anbefales på det sterkeste!
