Edward Lucas: Den nye kalde krigen, Gyldendal 2008, 250 s.
Den britiske journalisten Edward Kucas har skrevet en svært tankevekkende bok om det som skjer i det nye Russland. Hans enkle konklusjon er at den kalde krigen er på vei tilbake. Om innholdet er noe forskjellige – denne gang er det kamp mellom to kapitalistiske systemer – er formene de samme. For å komme unna dette scenarioet ber han verden ta Russland på alvor. Det betyr at vi må ikke la lettsindige profittinteresser for egen del styre oss, slik vi gjør i dag. Hallo Statoil!
Hans tankegang er at Putins Russland har kommet opp av den grøfta som preget 90-tallet med ufattelig korrupsjon, mafiabander og fattigdom. I dag er Russland et rikt og velstående land takket være landets rikdom på olje og gass og de høye prisene på råenergi på verdernsmarkedet. Putin er populær som aldri før nettopp fordi han har gitt det store flertallet av det russiske folket et nytt liv. Han har også greidd å få dem til å tro på seg selv ved å ty til den tidligere epokens demagogi, og han låner ikke minst mange av trekkene fra Sovjet-tida.
En skulle tro at forfatteren var en høyreorientert konservativ av den sorten vi har opplevd mange av under den virkelige kalde krigens velmaktsdager. Lucas er derimot en respektabel journalist som har vært The Economist’s Øst-Europa-reporter i mange tiår. Han legger fram faktiske forhold uten å ty til demaogisk og politisk propaganda og dette er en styrke for boka.
Putin og hans drabanter har i oppsiktsvekkende grad tatt opp i seg mange av de trekkene som kjennetegnet det gamle regimet. Det som gjør at de kan holde på er at Vesten i altfor stor grad lar seg styre av egne profittinteresser og heller ser gjennom fingrene med at menneskerettigheter og vern om eiendomsretten stadig blir brudt. Investeringsfolk og store konserner sier nei når man vil trekke grenser og stille samme krav til Russland som andre land. Overgrepene er mange: Tsjetsjenia og mordene på politikse kritiske journalister som Politinaskaja eller det spektakulærfe radioaktive mordet på eks-tjenestemannen Litvinenko midt i London. Gjennomgående preges det russiske samfunnet i dag av en utspekulert form for korrupsjon og bestikkelser, og metoder som preget Stalin-tida. Sibir-leirene eksisterer imidlertid ikke. Forfatteren tar fram eksempler på at historien forsøkes å tilpasses dette nye verdensbildet.
Putin selv og hans drabanter er gamle KGB-folk, ansatte i den tidligere etteretningsdtjenesten. I dag heter den FSB. Men den arbeider etter samme mønster som for trevde år siden. Rundt seg har de opprettet direktorater som eksempelvis Rossvasjokhdrankulturij, Føderal Tjeneste for Veiledning i Massekommunikasjon, Kommunikasjon og Bevaring av den Kulturerlle Tradisjon. Bare navnet forteller oss hva dette er. Går det et grøss nedover oss?
Det boka savner er en skikkelig klasseanalyse. Vi skulle gjerne visst litt mer om de styrende klassene i dagens Russland. Lucas slår bare fast at landet i dag er en form for byråkatisk kapitalisme hvor det “kommunistiske” systemets metoder er de styrende. Dette betyr intet fritt ord, ingen respekt for eiendomsretten, statskapitalisme – og en overveidende grad av korrupsjon og bestikkelser i alle ledd.
Russland er på langt nær den samme stormakt som det gamle Sovjet var. Men militært er de uten tvil verdens nest mektige land. De sitter fremdeles på at stort lager av atomvåpen. Bare dette alene tilsier at vi må ta på stort alvor det som skjer der borte. Perspektivene er store – og grusomme. Bare tanken på at Kina som i dag er verdens fabrikk og som betyr mer for dagens verdensøkonomi enn vår stolthet til tilsi er på vei inn i en stor koalisjon med Russland må få oss til å tenke.
Tankevekkende og nyttig.
