Henning Mankell: Kineseren, Gyldendal 2008, 499 s.
Henning Mankell har levert årets bok til nå. Uansett hvordan man leser den, som en spenningsbok, en thriller, en roman eller som en aktuell samfunnskommentar med røtter tilbake over 150 år, er dette fascinerende lesing. Mankell har gitt oss en spenningsbok i formen men i innhold en rett og slett god roman med levende persontegninger og aktuelle problemstillinger.
Boka spenner over et vidt felt. Henning Mankell har ikke bare skrevet en spenningsbok, en sjanger som han mestrer godt. Han har også evnet å lage en aktuell betraktning over dagsaktuelle samfunnsforhold, om hva som for tiden skjer i verdens mest folkerike land. Samtidig streker han opp et vidt perspektiv over den vestlige sivilisasjons forbrytelser mot menneskeheten, særlig den tredje verden, de siste 150 år. Du kan også lese den som en fortelling om dagens 60-åringer som konfronteres med sin ungdoms brennende politiske engasjement.
I en øde bygd i Nord-Sverige finner man 19 mennesker grufullt maltraktert. Dommer Birgit Roslin oppdager at hun er i slekt med noen av de myrdete og hun drar opp til åstedet. Fra da av utløses begivenhetene. Det hele er ikke tilsynelatende slik det fortoner seg.
Fra kriminalboka vokser en fortelling som putselig gjør et hopp fra gläsbygden i Sverige til Kina for 150 år siden. Tre brødre ser sine foreldre bli drept av føydalherren og de bestemmer seg for å rømme til byen for å forsøke og livnære seg. Her blir de kidnappet og sendt som slavearbeidere til næmest umenneskelige kår i USA. De arbeider med å fullføre den første transkontinentale jernbaneforbindelsen.
Sakte avtegnes forbindelsen mellom mordene i Sverige og den fornedrelsen kineserne ble utsatt for for mange tiår siden. Men inntil det hele avklares fullt ut, beveger vi oss over til dagens Kina og hva som foregår der. I spennet mellom å bygge et moderne kapitalistisk samfunn og å holde fast på idealene er det voldsomme konflikter, noe vi får et bilde av. Henning Mankell fører også fortelllingen videre til det Afrika han kjenner godt og forteller om planene for kinesisk nykolonisering i dagens Afrika.
Boka gjør til slutt en svingom innom London før det hele tones ned og vi er tilbake i Sverige.
Bokas hovedperson Birgit Roslin er i 60-årene. Hun har som de fleste en ungdomstid og var aktiv som FNL-aktivist og maoist i de famøse Rebellerna, en asketisk fanatisk ultravenstrebevegelse vi aldri kom i nærheten av her hjemme. I deler av boka finner vi diskusjoner mellom henne og en ungdomsvenninne om sin fortid, hva de trodde på og hva deres idealer nå har resultert i i dagens Kina.
Kjernen i denne boka er selvsagt mordene. Men mye av boka kan også leses som en fortelling om ungdommens idealisme samtidig som den er en aktuell kommentar til det som foregår i verdens folkerikeste land. I dag er Kina verdens motor. Klærne vi har på oss, mye av maten vi spiser (‘norsk’ frossenfisk!), de ‘amerikanske’ joggeskoene og datamaskinene, for den saks skyld ‘svenske’ mobiltelefonene, er alt produsert i Kina. USAs økonomi, likesom Norges og Sveriges, er totalt avhengig av det som skjer bak bambusteppet. Det som finner sted der burde derfor engasjere oss i stor grad.
Det er også åpenbart at denne boka vil irritere alle de som helst ikke ser at politikk (til venstre) gjør sitt innslag i litteraturen. Det er sikkert at de parallelle linjene fra 60-årenes ungdomsengasjement og Mao-beundring til dagens aktuelle problemstillinger kan bli litt drøy for enkelte av de fintfølende – de esteter som helst ikke vil være bekjent av noen ungdomstid.
Henning Mankell er den mest leste av dagens forfattere i Sverige. Han har også skrevet for teaterscenen og mange av hans bøker er dramatiserte. Ingmar Bergmans svigersønn er faktisk den svenske som spilles mest i dag på tyske scener. Han er mest kjent for sine bøker om politietterforskeren Kurt Wallander. De er også filmet og gjennom årene fått sine TV-serier.
Så kan man undre seg over hva det er som gjør svenske spenningsfortfattere så ubestrivelig gode – og samtidig samfunnsengasjerte langt ute på venstresida? Vi følger en ubrudt linje helt fra Sjöwall og Wahlö sine dager, til dagens Jan Guillou og Stieg Larsson, den ene som med bakgrunn i Palestina-bevegelsen viet mye av sitt forfatterskap til å ‘ta hevn på’ Sveriges hemmelige tjenester, den andre som testamenterte sin eiendom til et bitte lite svensk trotskist-parti.
Henning Mankell er en av dem som såvisst ikke har gitt opp sine idealer. I forbindelse med dødsfallet til den norske ml-lederen Tron Øgrim for et år siden skrev han følgende: ‘Vi andra bör minnas Tron för den han var, en viktig länk i den kedja som förhoppningsvis leder oss mot en värld där förnuftet får råda. Inte den galna kapitalism som snart hotar att förgöra oss alla.’
