Max Manus: Det vil helst gå godt & Det blir alvor, Cappelen-Damm 2009, 360 s.
Disse to klassiske erindringsbøkene kommer ut på nytt, denne gangen slått sammen til et bind. Grunnen er utvilsomt den voldsomt økte interessen for motstandshelten Max Manus, noe som ikke minst skyldes den svært vellykkete filmen som nå er i ferd med å sette tilskuerrekord på norske kinoer. Filmen er fritt bygget over disse to bøkene.
Max Manus skrev disse erindringsbøkene umiddelbart etter frigjøringen i 1945. De er derfor preget av den tids tankegang og den tidsånd som hersket i landet. Manuset til selve filmen måtte derfor ta en helt annen retning og det gjorde det også mulig å konstruere en delvis helt ny historie som ikke hele veien har direkte samsvar med de historiske kjennsgjerningene.
For det må sies at tross all respekt for Max Manus, er dette håpløs lesing. Håpløs i den betydning at det er sterkt sjåvinistisk, nasjonalistisk og preget av en guttekjekk bajasstone som nok kunne finne sitt publikum i 1945, men som ingen vil vedstå seg i dag. Men Max Manus skriver om det som skjedde ham i tiden 1939-45, og det er ut fra dette at det har en stor form av verdi. Vi må derfor også ta med at vi heller ikke har vondt av å få brakt tidsånden fra 1945 fram i lyset igjen. Dermed kan vi forstå overgrepene mye bedre, uten at de trenger å forsvares. Det merkelige at han som gammel Finlandskjemper forsvarer Sovjets handlinger mot Finland i 1939 i disse bøkene, må bare sees i lys av tidsånden. I 1945 kunne man finne Stalin-portretter på Karl Johan og kommunistenes dagsavis var landets neststørste.
Max Manus var en krigshelt. Det han utrettet av sabotasje og motstandsarbeid under krigen er av uendelig stor verdi. Han bidro sterkt til at nasjonen ble bedre sveiset sammen med motstandsvilje gjennom de spektakulære og ikke minst farlige sabotasjeaksjonene han utførte.
I dag er det folk som ønsker å reise en debatt ut fra påstanden om at den norske motstandsviljen var betydelig overdrevet og at motstandskampen dels hadde feil innretning. Det beste svar på dette er disse to bøkene fra Max Manus selv. Eller John Steinbecks bok Mørke midt på dagen, for den norske motstandskampen vakte stor oppmerksomhet og ikke minst respekt overalt i verden.
Det er bare nok å repetere: Max Manus og hans gjeng senket flerfoldige tusen tonn med tyske båter som gikk i troppe- og forsyningstransport. De var sammen med Gunnar Sønsteby med på aksjonene mot Arbeidstjenesten som i verste fall ville kunne føre til at norsk ungdom ble tvangsutskrevet til østfronten. Mange av motstandskjemperne satte også livet til. For motstandskampen og holdningen her hjemme hadde disse aksjonene enorm betydning.
Tross sine opplagte svakheter er dette viktig lesing for oss. Vi får heller ta med oss at Max Manus var en ungdom som de aller fleste av oss har vært og at tankegangen hans – den gangen – neppe kvalifiserer til noen Nobelspris eller fransk akademi.
