David Mitchell: Skyatlas, Original tittel: Cloud Atlas, Cappelen 2005
David Mitchell har oppnådd å bli nominert til den prestisjetunge Man Booker-prisen to ganger, og det til tross for at han bare har skrevet tre romaner. Nå foreligger han endelig i norsk oversettelse. Det var på tide, for hans siste verk Skyatlas har dybder og eksperimentelle litterære kvaliteter man tidvis blir helt satt ut av.
Handlingen, eller rettere sagt handlingene, i Mitchells roman foregår i flere forskjellige genre og stiler parallelt. Da er selvsagt faren for å gå kraftig på trynet stor, men den britiske forfatteren behersker hele det spektret av virkemidler og fortellerstemmer han tar i bruk. Det er omtrent som å være vitne til en komponist med like gode evner til å skape jazz som barokkmusikk eller heavy metal.
Det hele begynner med en dagboktekst fra midten av 1800-tallet. Gjennom amerikanske Adam Ewing blir vi vitne til et brutalt, rasistisk kolonisamfunn i Stillehavet. Deretter bærer det til Europa i 1931 hvor en gjeldstynget komponist ser seg nødt til å rømme England på grunn av sinte kreditorer. Fra sitt eksil i Belgia, hvor han tjener til livets opphold som et slags komponistlakei for en angivelig større komponist med syfilis, skriver han brev fulle av humoristiske sarkasmer og ironi til sin mannlige elsker hjemme i England. Her leker Mitchell elegant med temaer fra både Nietzsche og Thomas Mann, men man bør ikke kjenne til noen av dem for å nyte den tragikomiske fortellingen.
Akkurat i det handlingen når en dramatisk topp, bråslutter forfatteren, og kaster leseren inn i neste historie. Nå blir teksten en thriller fra syttitallet. Grådige maktmennesker prøver med alle midler å unngå at en rapport om sikkerhetsforholdene ved et atomkraftverk skal publiseres. Vår heltinne, journalisten Luisa Rey, må rydde opp. Alle thrillerens genrekonvensjoner er på plass, og det er akkurat det Mitchell vil, for Luisa Rey-mysteriet viser seg å nettopp bare være en billig thriller med en birolle i den neste historien. Det blir for øvrig en komisk selvironi fra virkelighetens forfatter, når neste hovedperson mot slutten avgjør at Luisa Rey-mysteriet er en temmelig god historie. Mitchell legger lag på lag av fiksjon, og oppnår som paradoksal effekt at det minst virkelige er fortiden, og den faktiske virkeligheten ligger i en post-apokalyptisk fremtid. Hver historie fortelles til den er halvferdig, så gjøres et hopp videre mot fremtiden.
Etter miljøthrilleren, får leseren servert det kanskje mest komiske narrativet. Vi befinner oss i vår tid, hvor en smått aldrende forlegger oppnår uventet suksess etter at en av forfatterne hans tar livet av en kritiker på en prisutdeling. Forleggeren fortrenger at den fengslede forfatteren kanskje også skulle hatt noen av inntektene fra det eksploderende boksalget, og må som vår kjære komponist i 1931 ta beina på nakken fordi forfatterens brødre banker på døra.
Så er det fremtidens tur, og da er det slutt på den sprudlende humoren. Vi befinner oss nå i et østasiatisk korporasjonsdiktatur, en slags utrert versjon av dagen kinesiske samfunn. I denne første science fiction-historien blir vi kjent med Sonmi 451, en konstruert biologisk kloning med en rudimentær bevissthet. Hennes eneste formål er å servere mat i en fast-food-restaurant. Men Sonmi er ikke som de andre. Hun oppnår en mental oppstigning, og blir klar over sin egen rolle som slave.
Til sist er vi tilbake på et øysamfunn i Stillehavet. Verden har gått under i en hendelse som bare omtales som fallet. Nesten all kunnskap har gått tapt, men mennesker er mennesker. Denne reduserte verdenen er full av fremmedfrykt, maktmisbruk og dumskap. Mitchell kaster ekkoer tilbake til den første historien, hvor vi blant annet fikk beskrevet hvordan maoriene utryddet sine naboer morioriene. For ordens skyld er det sistnevnte ikke en fiksjon, men et historisk faktum.
Forfatteren beveger det hele i en slags sivilisatorisk sirkel, hvor forsøkene våre på å bygge sivilisasjon uunngåelige ender i den samme sivilisasjonens fall på grunn av menneskehetens egoistiske grådighet og vilje til makt. Tematisk er det dette motivet som binder alle historiene sammen. Vilje til fremskritt, forårsaker forfall i alle romanens historier, selv om Mitchell legger ut noen spirer av håp. Man kan jo tross alt kjempe for det gode, om ikke annet for å skape en eksistensiell mening med sitt eget liv. Man kan kanskje kalle forfatteren en misantropisk humanist, en som forakter menneskeheten, men synes synd på den på samme tid. Det er for så vidt mye gammelt tankegods til stede i de problemstillingene, men hva gjør vel det når det utforskes på en så dyktig måte.
Etter å ha beskrevet sivilisasjonens undergang, beveger Mitchell seg baklengs gjennom historien, og konkluderer alle delhistoriene han har påbegynt. Det hele beskriver til slutt en fullendt stilistisk sirkel, hvor alle elementer griper i hverandre, til tross for at historiene i stil og overfladisk handling ikke kunne være mer forskjellige. Det er i seg selv et fantastisk kunststykke. Noen av tekstene slutter dessuten på helt andre måter enn man forventer, og denne evnen til å overraske styrker verkets underholdningsverdi ytterligere.
Jeg var i utgangspunktet bekymret for at oversettelsen kunne komme til å ødelegge Mitchells mesterverk. Dårlige oversettelser forekommer dessverre ikke helt sjelden her på berget, men Stian Omland har greid å bevare de forskjellige stemningene, uttrykksmåtene og dialektene på en kreativ og god måte. I det post-apokalyptiske samfunnet har Mitchell primitivisert språket, blant annet ved å bytte ut sterke verbbøyninger med svake. Dette gjør denne delen av romanen forholdsvis tung å lese. Jeg mistenkte her at oversettelsen kunne ha noe skyld i det, men bortsett fra at det kanskje blir litt vel mange ”neia” og ”joa” fra fortellerstemmen, er egentlig den engelske versjonen tilsvarende slitsom. Rare prøvelsen er det dog ikke når man tar i betraktning hva man får igjen for strevet. Den eneste løsningen jeg stiller meg virkelig tvilende til er oversettelsen av ”half-lives”. Han har valgt ”halvliv”. Riktignok foreligger det i dette tilfellet en klar dobbelbetydning, men likevel burde han holdt seg til den bokstavelige meningen som er ”halveringstider”. Pytt, pytt. Alt i alt tildeles Omland ståkarakter og vel så det fra mitt hold.
