Mo Yan: Livet og døden tar rotta på meg, Gyldendal 2010, 626 s.
Denne romanen er en sprudlende, rabulistisk og fantastisk fortelling. Den tøyer grensene for en romans fomer og går langt i retning av det absurde. Du humrer, ler og har en fornøyelig tid med denne boka. Samtidig gjør de realistiske skildringene stort og dels tragisk inntrykk.
Mo Yan er psevdonym for Guan Moye. Bare valget av dette navnet sier mye om forfatterens humør. Mo Yan betyr på kinesisk ‘ikke snakk’. Sånn sett sier det mye om en forfatter som lever og skriver i dagens Kina, men kanskje mest om han selv. Hans kall er rett og slett å skrive, ikke snakke. I tillegg legger han referanser til seg selv inn i denne bokas fortelling. Mo Yan beskrives som en mann som man ikke kan feste lit til, som skriver ‘ville’ fortellinger man ikke skal stole på og som er ‘stygg som nøkken’.
Mo Yan er først og fremst kjent for den fortellingen som dannet grunnlaget for gjennombruddsfilmen til Gong Li og Zhang Yimou i sin tid, Rødt Korn (1993). Forfatteren bor og lever i Kina, og han er ikke minst stolt av sitt land. Han har en broket bakgrunn, vokst opp i en fattigbondefamilie og under kulturrevolusjonen ble han arbeider på en oljefabrikk. Senere vervet han seg til Folkets Frigjøringshær samtidig som han begynte å skrive.
I den grad man kan karakterisere skriveformen hans må det være som en slags magisk realist. Rammen er langt inn i det absurde og usannsynlige men samtidig er den ‘daglige’ handlingen sterkt virkelighetsnær og virkelighetstro. Tittelen Livet og døden tar rotta på meg sier mye om hva denne boka kan sies å handle om. Det er en slags fortelling om det nye Kina i løpet av femti år.
Godseieren Ximen Nao blir henrettet for sine forbrytelser ved frigjøringen i 1950. Så blir han reinkarnert og opptrer i forskjellige skikkelser som esel, gris, hund osv. i sitt nærmiljø og opprinnelige landsby. Han følger dermed sin familie, etterkommerne, i den veldige forandringen som skjer i Kina i løpet av disse femti årene.
Det tegnes et bilde av Kina på godt og vondt. Mo Yan farer på ingen måte med harelabb over alle kampanjene, kulturrevolusjonen inkludert. Men der han kanskje har mest brodd er det mot den nye klassen av partibyråkrater, de nye makthavernes maktmisbruk og hvordan de personlig tar seg til rette og tar fordeler av den nye tid.
Samtidig røper han en dyp respekt for den vanlige kineser og det vanlige arbeidet son gjøres med jorda, slitet i gjødselbingene. En sta gammel bonde som insisterer på å dyrke jorda si selv og ikke gå inn i folkekommunen blir en slags gjennomgansfigur.
Han nevnes allerede som Nobelpris-kandidat. Les denne boka! Dette er noe du blir i godt humør av
