Lena Mukhina: Lenas dagbok, Bazar Forlag 2013, 287 s.
Den 16-årige russiske skolejenta Lena Mukhina skrev dagbok fra omtrent det øyeblikk beleiringen av Leningrad startet tidlig i høsten 1941 til hun var så heldig å bli evakuert på forsommeren 1942. Hennes beretning dekker således ikke hele beleiringen av byen som varte i to et halv år, men bare den første vinteren som uansett var den verste og fæleste og den perioden under beleiringen som uansett kostet flest dødsfall og ofre.
Hitlers beleiring av Leningrad var en av de aller største krigsforbrytelsene under den annen verdenskrig. Finske tropper deltok i denne beleiringen på nordsiden av byen men var lite villige til å gå over grensen som var mellom de to landene fra før vinterkrigen 1939-40. Også et ikke uvesentlig antall nordmenn, anslagsvis 1200, deltok på tysk side i Den norske legion. Dette var i hovedsak folk som var vervet gjennom NS (Nasjonal Samling).
Hitlers taktikk besto i å sulte ut befolkningen i byen gjennom å legge en jernring rundt byen. Bare en liten del lyktes å holde delvis åpen, adgangen til Ladoga-sjøen i øst, men også ferdselen her var sterkt farefylt og ble utsatt for bombing og beskytning. Særlig vinterstid ble viktige forsyninger fraktet over isen, faktisk for en stor del matforsyninger fra Storbritannia og USA, noe Lena Mukhina skriver begeistret om, særlig den engelske sjokoladen. Men mangelen på mat var katastrofal allerede etter noen få dager av beleiringen.
Lena Mukhinas beretning forteller om knappe matrasjoner, sult og sykdom. Byen ble også terrorbombet delvis fra lufta delvis ved artilleribeskytning. Det er en rystende beretning omforhold som er nesten umulig å forestille seg i dag.
Det er anslått at mellom en og en og en halv million mennesker omkom som følge ev beleiringen. De aller fleste av dem av matmangel eller fordi de ble ekstra utsatt for sykdommer på grunn av mangel på ernæring. Siden det var mangel på det meste, gjaldt dette også medisiner.
Lena Mukhina forteller hvordan først bestemoren døde denne vinteren av svekkelse, senere også hennes mor. Denne vinteren var også den kaldeste i manns minne. Det var lite å fyre med. Ikke noe fungerte. Strømmen var borte mye av tiden, vann var det også smått med.
Vi kan vanskelig forestille oss hvilke uutholdelige lidelser som Leningrad-beboerne måtte gå gjennom denne vinteren. Det ble gradvis lettere fra 1942 og utover, dvs. fra det tidspunkt det lyktes Lena Mukhina å bli evakuert. Sent i 1942 snudde krigen. Etter slaget ved Stalingrad måtte Hitlers til da ubeseirete armeer trekke seg tilbake. Men for Leningrads beboere tok det ytterligere et år før beleiringen ble brudt i januar 1944.
Boka er et skrift fra en jente som den gangen var 16 år. Den reflekterer stort og smått i ei ungjentes liv, ofte umodent og spontant som det hører med til den alderen. Til å begynne med dreier det seg gjerne om det 16-årige jenter er mest opptatt av. Etterhvert tar lidelsen og den daglige kampen for mat over og Lena Mukhinas fantasier går i helt andre retninger enn gutter. Men hun er åpen i den spontane forbannelsen hun føler overfor overfallsmakten. Kraftuttrykkene er sterke.
Lena Mukhina var en av de som overlevde den første harde beleiringsvinteren og hun døde først i Moskva i 1991. Denne dagboken ble funnet først i 2010. Den gir et enestående innsyn i noe som vi i dag knapt kan forstå eller tenke oss. Hitlers hat mot kommunismen var så sterkt at han heller ville sulte ut en bybefolkning på flere millioner framfor å risikere tyske tap ved et angrep. Det stiller det som skjedde i Leningrad i en særstilling for hva som fant sted under den andre verdenskrigen. Framføringen av Leningrad-symfonientil Sjostakovitsj som fant sted inne i den beleirete byen var en enorm oppmuntring for Leningrad-beboerne og symfonien ble oppfattet som et propandamessig symbol for Leningrad-beboernes heltemot ved at den ble framført i USA og Storbritannia.
Nå har vi også fått et sterkt skriftlig dokument om de lidelsene som fant sted.
