Lars Mytting: Hestekrefter Gyldendal 2006 272 s.
Årets første debutant baner også veien for en ny sjanger i norske romaner: benstasjonsromanen.
Her er motorolje, smøregraver, tommemål, gjenger som går venstrelinks, gamle motorer, bilopphøggerier og luftfiltre. Det faktisk lukter bensinstasjon av denne boka. En historie er lagt inn, det dreier seg om bensinstasjonen som er blitt håpløst akterutseilt og ikke makter å holde følge med den nye tid, kjærlighet til biler og hovedpersonen Erik som på grunn av sin entusiasme for alt som har med bil å gjøre er i ferd med å gå til grunne i altfor ung alder.
Lars Mytting har selv den nødvendige bakgrunnen. Han kaller seg ‘selvlært jaguartekniker‘. Så skriver han også en sabla god bok. Den er (nesten) befridd for debutantens stadige drawback med å synes synd på seg selv og har en handling som fascinerer. Det er først og fremst hvordan han levendegjør bensinstasjonen som gjør denne boka så umiddelbart sjarmerende.
Noen porsjoner med bygda er selvfølgelig lagt inn i handlingen. Den nye tid og fikse løsninger finner vi her også, med herlige spark til oss byfolk og språkbruken til de unge, nyfrelste og kjappe. Boka ser også seg selv i hvitøyet. Motstanderen av Erik i bygda har et sluttord som føles som et nesten brecht’iansk moralsk imperativ, her lekses det opp for ragging og råkjøring og en bensinstasjonsforhandler som bare er opptatt av motortrimming.
En flott bok!
