Nedjma: Mandelen, Bazar forlag 2006, 202 s.
Dette er litt av en bok! Årets bokhøst på Bazar forlag kan servere flere sterke titler, utgivelser som er milevidt fra det spekulative metafysiske sølet som forlaget dessverre ser ut til å ha skapt seg et dårlig renomé på.
For det er ikke til å skjule at i etterkant av Dan Brown-suksessene – som i hvert fall er spenningslitteratur på høyeste nivå – har uttallige forfattere forsøkt å etterlikne suksessen uten hell. Virkemidlene er de samme som Dan Brown gjør bruk av – litt blanding av historisk fakta og religiøse spekulasjoner – men ingen av dem har evnet å løfte det til endog antydning av spenningslitteratur.
Så blir man litt skeptisk til hva som bys. Men i det siste har vi sett at forlaget har flere sterke titler. Den store boka om regnskogen har et budskap som langt på vei oppveier for mange av disse dusinutgivelsene. Så kommer denne boka, og her må vi bare sette et kryss i taket.
Noen vil ha det til at dette er mykporno, og det får du gjerne lese i de organene som har spaltene sine fulle av hard og myk porno fra før, tanken følger gjerne egen praksis. Det som vi festet oss ved var den fargerike skildringen og det blomstrete språket. Allerede fra første sides herlige gapskratt forfører boka deg med sitt fargerike språk.
Boka er et psevdonym. Det er sikkert nødvendig i den muslimske verden, og ville vært fornuftig her hjemme også. Den handler om kvinnen Badras seksuelle oppvåkning. Hun vokser opp på landsbygda og undrer seg som barn flest over de spørsmål som de voksne vil hylle inn i tabu. Her blir hun gift med en gammel kall, men etter noen år flykter hun til sin frigjorte bytante i Tanger og finner en elsker. Her skildres det hun opplever, den seksuelle revolusjon, frigjort og åpent.
Det er herlig skrevet. Ikke minst har humoren en framtredende plass, og alt fra de første setningene – som du helt sikkert vil lese om igjen! – blir du sittende og humre.
Noen vil sikkert hevde at dette er en oppdiktet historie, at muslimske kvinner ikke skriver eller oppfører seg slik. For det første er dette ikke sant, for det andre kunne dette gjerne være en oppdiktet historie likesom stor litteratur forøvrig er det. Sangen om den røde rubin blir ikke mindre litteratur av at den ikke utgir seg som selvbiografisk og ‘ekte’.
Les den. Ha en herlig stund!
