Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge – fullt og helt, Aschehoug forlag 2008, 894 s.
Vi har brukt noen timer på denne boka. For å være helt ærlig, atskillige uker. Det henger ikke bare sammen med at dette er et usedvanlig stort bokverk med mange sider å komme gjennom. Men også fordi dette er en fabelaktig bok. Det er en bok du gleder deg ved å lese. Det er norsk samtidshistorie skrevet levende og godt og det er et varmt og nært portrett av kanskje etterkrigstidens mektigste mann i Norge, den “privatpraktiserende industripolitiker” Jens Chr. Hauge.
Han er et menneske med en eventyrlig bakgrunn og en av de som står bak byggingen av det utrolige rike velstandsfunnet vi har i dag. Som 20-åring kom han inn i ledelsen av Milorg, den militære motstandsbevegelsen i Norge. Gjennom tre år levde han faktisk tre liv i det okkuperte Oslo, bare avbrudt av korte illegale utflukter for samtaler med regjeringen og forsvarsmakten i Stockholm og London. Etter krigen fungerte han først som forsvarsminister i Gerhardsens regjering i hele seks år. Dernest var han justisminister noen måneder før han gikk ut av rikspolitikken og begynte som “privatpraktiserende industripolitiker“.
Det er her eventyret starter. Tross sin innsats under krigsårene og stridbare tid i regjeringen, er det nå for alvor han får foldet seg ut på de fleste områdene i samfunnet – og bak kulissene. Han var mannen bak det meste, den første styreformannen i Statoli, men du kan nevne stikkord som SAS, Volvo, den statseide industrien, overalt finner du Jens Chr. Hauges navn. Til og med store reformer i norsk teaterverden står han bak, og i elleve avgjørende år var han styreformann på Nationaltheatret. Ta da også med at han helt på tampen av sin karriere var med på å opprette stiftelsen Fritt Ord. Og at han de siste 10-15 årene i likhet med Haakon Lie ble en slags venstreradikaler som sammen med den tidligere partisekretæren og tidligere LO-formann Aspengren hevet pekefingeren mot Gro Harlem Brundtland når de syntes at den politiske kursen gikk for langt i retning av markedsliberalisme.
Olav Njølstad har skrevet en svært god bok som sier det meste i tittelen: Fullt og helt. For her gjemmes ingenting. Forfatteren mener å ha fått tilgang til og overlatt Hauges enorme personlige arkiv etter hovedpersonens vilje, et arkiv som totalt teller noe slikt som seksti hyllemeter! Man har spekulert på dette arkivet i hele etterkrigsperioden, hva skjuler seg av hemmeligheter og hva kan den gamle krigeren holde skjult?
Hauge var ikke den som blafret med kjeften overfor alt og alle. Han holdt god avstand til pressen og mente at det var bedre å holder munn, slik han hadde lært seg under motstandskampen. Selv overfor Lund-kommisjonen valgte han for litt over ti år siden å tie. Denne mutte og ofte barske utilgjengeligheten førte til st det ble spunnet myter rundt ham. Hvilke hemmeligheter satt han inne med? Hvorfor ville han ikke lette på lokket?
Det er sikkert mye vi aldri får vite og det er heller ikke usannsynlig at det fremdeles eksisterer dokumenter som ingen har tilgang til – eller at de er blitt destruert. Faktum er i hvert fall at mannen sto bak oppbyggingen av den militære etteretningstjenesten etter krigen og opprettet de superhemmelige Stay Behind-gruppene som blamerte seg kraftig på 60- og 70-tallet hvor det viste seg at flere av de involverte kombinerte dette med direkte kriminell virksomhet.
Gjennom sin ganske håndfaste opptreden og sterke pondus som forhandlingsleder fikk han mange mot seg, ikke minst i pressen. Njølstad dokumenterer at han flere ganger direkte løy overfor norske media og politikere. Dette gjelder blant annet den svært betente saken med salg av norsk tungtvann til Israel.
Undertegnete var en av dem som opplevde Hauge på nært hold den gangen han var styreformenn på Nationaltheatret. Gjennom det fikk jeg også innblikk i hva han hadde utrettet på teaterpolitikkens område gjennom teaterkomiteen av 1960 hvor forslagene til tiltak først ble gjennomført på begynnelsen av 70-tallet.
Ved det sterkt radikaliserte Nationatheatret var selvsagt ikke Hauge i utgangspunktet noe godt navn. Det heftet for mye ved ham av tidligere stridigheter, maktgladhet og oppbygging av hemmelige tjenester. Det gikk heller ikke bra. Skuespillerstreik mot ham lammet teatret og det måtte uvergelig føre til hans avgang. Her er biografen snill og holder seg til den offisielle versjonen, som nesten oppleves som ført i pennen av hovedpersonen selv. Men alt taler for at han nå var blitt en belastning for Arbeiderpartiet hvor den nye arbeidsmiljøloven skulle revolusjonere norsk arbeidsliv, og at folk som Thorbjørn Berntsen og Einar Førdeforsøkte å rokke på ham, først uten å få det til, senere med en offisiell redningsplanke som kunne vært regissert av Hauge selv.
Men vi skal i denne sammenhengen ikke underslå at det var Hauge som kjempet fram det politiske oppsøkende teatret i sin tid hvor skuespillerne i diskusjonen etter stykket (som etter en forestilling på Nyland Vest) kunne propagandere for ‘proletariatets diktatur‘.
Hans støtte til Maurstad og skuespilleroppsigelsene står ikke i veien for det enorme arbeidet han gjorde for å omstille norsk teater fra å være nærmest private selskapsklikker for sossen til å fungere i hele folkets eie og tjeneste. Eierskapet forandret seg, de private ble kjøpt ut og han nærmest satte seg selv inn i den vanskeligste jobben, å være styreformann på Nationaltheatret hvor nettopp kampen mot ‘det borgerlige teatret‘ var hardest.
Det er i lys av dette jeg ser hvilken kjempesinnsats og visjoner han hadde. Det er derfor jeg også opplever at Njølstad gir en god og saklig framstilling av hele hans fascinerende liv i lys- og skyggesider. Det som kommer fram er en brennende vilje til å reformere alle deler av det norske samfunn til alles beste og at hans syn på demokrati og ytringsfrihet var preget av klassiske idealer som hadde nedfelt seg under jusstudiene i 30-årene. Opprettelsen av Fritt Ord var på ingen måte noen unnskyldning for tidligere gjerninger, men rett og slett et utslag av et brennde engasjement. Men også her måtte han innad kjempe for å tildele priser til folk som Sakharov og Lech Walesa.
Den mest spennende del av disse 900 sidene er selvsagt årene 1942-45. Han var først relativt passiv ved den tyske okkupasjonen, jobbet den første tiden som prisjurist i politiet og ble arrestert for å ha kommet med mishagsytringer mot NS og de tyske okkupantene under forelesninger. Han fikk 100 dager på vann og brød. Dette gjorde at han bestemte seg for at det var bare en vei å gå: motstand. Da han kom ut fikk han raskt kontakt med den militære motstandsbevegelsen og kom raskt i ledelsen av den. I realiteten levde han tre liv under okkupasjonen. Kone og barn sendte han til Valdres mens han selv levde i et slags annet ekteskap i en annen leilighet i Oslo mens han ledet Milorg i det daglige. Samtidig skulle han ivareta sine dekkoppgaver som han også skulle leve av, juridisk hjelp til private og forretningsvirksomhet.
Olav Njølstads bok er uten tvil denne høstens store biografi. Det er samtidig en levende beskrivelse av etterkrigs-Norge og oppbyggingen av vår moderne velferdsstat. Den er grundig, etterretlig, bærer ikke fram spekulasjoner, er kritisk når det trengs og er svært godt skrevet
En bok ingen kommer utenom.
