Philip Norman: Mick Jagger, Gyldendal Norsk forlag 2012, 642 s.
En av de viktigste mytene denne svært omfattende biografien om rocke-vokalisten i Rolling Stones tar livet av er den om at Mick Jagger er en forfengelig posør og drittsekk som elsker å stå i søkelyset og bli beundret. En god del av at det som har festnet dette inntrykket har hovedpersonen selv bidratt med gjennom sin oppførsel og utspill gjennom femti år. Og det definitive skulle så langt bli bandkollegaen Keith Richards røffe bok som slettes ikke er nådig mot ham.
Men denne biografien retter opp mye av dette. Riktignok fornekter ikke Times-journalisten Philip Morgan de helt åpenbare kjennsgjerningene – som at Mick Jagger mer enn noe annet er en forfengelig fyr som elsker å stå i offentlighetens lys og at han slettes ikke alltid har vært noen gentleman mot alle de damene som i årenes løp har havnet i lakenet med ham, og særlig overfor resultatene av slike affærer.
Boka er usminket. Legenden blir behandlet som den han er. Her er ingen nesegrus beundring, men heller ikke det motsatte. Det er først og fremst ærlig respekt som gjennomsyrer den. Det føles godt å lese en slik relativt edruelig bok om en av vår tids største mediahelter. Her burde visse norske ‘dameblad’-forfattere ha mye å lære!
Boka er den tredje av bøker om Rolling Stones de seinere år. Først ute var Bill Wyman, deretter kom Keith Richards med sin selvbiografi. Gjennom tre bøker får vi belyst dette bandet solid og grundig med to av gruppas egne medlemmer og utenfra fra en som kjenner bransjen ut og inn.
En historie om de rullende steinene på veien gjennom femti år og deres frontperson er selvsagt en bok fylt av historier om fyll, skandaler og dop. Men det er også langt mer. Vi kommer hovedpersonen svært nær på livet uansett fra hvilken vinkel man velger å betrakte ham.
Det er også en annen side ved denne boka som jeg synes er fin: det er en grundig bok om bandet Rolling Stones hvor dets annenrekke – Bill Wyman, Charlie Watts, Ian Stewart og etterhvert Mick Taylor – trekkes fram. Og ikke minst Brian Jones får seg mange ord som imidlertid ikke helt legger skjul på mange av de voldelige og usympatiske sidene hans.
Jeg vil ikke anbefale folk å lese denne boka uten å få med seg Keith Richards‘ tilsvarende. Den fyller godt ut og har noe ekte ved seg som Norman’s biografi tidvis savner.
Biografien lanseres samtidig med at bandet kommer med en ny kollossal single som er noe av det største bandet noensinne har prestert. Dette gjør lesingen av denne biografien til noe ekstra: sytti år er ingen alder for de som i sin tid hevdet at de aldri ville runde tredve!
