Gert Nygårdshaug: Chimera, Cappelen-Damm 2011, 415 s.
Gert Nygårdshaug har i løpet av noen år blitt en av våre mest folkekjære forfattere. Særlig ungdom fengsles av østerdølingens frodige fantasi og fortellerevne.
Årets bok Chimera er en bok som er intet unntak: her er en spennende fortelling fortalt på en fengslende måte og i bunn ligger forfatterens sterke engasjement for miljøvern og vår klodes framtid som hjem for menneskeheten.
Du kan lese deg langt i denne fortellingen og fengsles med økende interesse. Den begynner riktig grufullt med å beskrive den vanvittige forsøplingen som finner sted i Afrikas elver, her Niger, hvor søppel og kjemikalier fraktet hit fra det rike Vesten er i ferd med fullstendig å ødelegge livet i havet utenfor. Tankekorset følger boka hele veien: hvordan vi rike mennesker i egoisme og kortsynthet er i ferd med å blokkere for tiltak som kan sette en stopper for dette. Men boka har samtidig også en lys og optimistisk side, framskrittene i teknologi og vitenskap gjør oss bedre rustet enn noengang før til å snu utviklingen og gjøre Tellus fortsatt til et levelig sted for en økende befolkning.
Men dette er bare innledningen og den reflekterer forfatterens egne filosoferinger rundt det å skrive en ny bok. Det er nok av stoff i den fortellingen som følger som gjør at vi stadig trykkes tilbake til grunntemaet: miljøtrusselen, forsøplinga og ødeleggelsen av vår klode, og dette gjør at fortellingen har en stadig aktuell akse den stadig spinner rundt.
Men der boka svikter er etter min mening helt mot slutten. Gert Nygårdshaug drar opp formidable problemstillinger som har en slik dramatisk tyngde at han ikke helt makter å turnere dem: Hva betyr et enkelt liv mot å redde en helt menneskehet? Dette tankekorset bir stående og surre inne i et utvalg av hovedpersonene helt mot slutten av boka – og det får en slags løsning. Men denne føles billig og uferdig. Det formidable tankekorset han drar opp – er demokratiet det egentlig helt riktige når det blokkerer for effektive løsninger på vår økende krise? – antydes men det behandles ikke.
Visst er ikke Gert Nygårdshaug noen Ibsen eller Goethe. Han har sin styrke i frodigheten og fantasien. Denne er i rik behold i denne boka og det er derfor synd at han våger seg ut på et dramatisk stup han ikke helt makter å fullføre.
Men vi vil så gjerne anbefale denne bokas fortelling – med unntak av de siste sidene. Det lar seg ikke skjule at skrivergleden, frodigheten og fantasien er der fortsatt – og vi gleder oss til nye bøker fra hans side!
