Arne Næss og Henrik B. Tschudi: Livsviktig, Flux forlag 2007, 180 s.
Arne Næss fylte forleden 95 år og i den anledning lanserte Flux forlag hans nyeste bok Livsviktig. Det er et redigert utdrag av samtaler – dialoger – som er publisert i tidsskriftet Flux i årene 2000 – 2003. I tillegg er det tidligere upubliserte artikler fra slutten av 1990-tallet, blant annet en samtale med Jostein Gaarder på Lillehammer og en reisedagbok fra ørkenen i USA ført i pennen av Henrik B. Tschudi.
Det er befriende lesing. Her møter vi en filosof som bokstavelig talt kan se tilbake på et meget langt liv og som deler sin livsvisdom med oss. Tid er forøvrig et begrep som ikke har samme betydning for ham som vi vanligvis forestiller oss. Selvfølgelig er det steder der du virkelig kan få brynet deg i tankegangen og avsnitt du må lese både en og to og tre ganger, men hovedinntrykket er at lesingen av dette virker som en lettelse. Og selv om materien mellom permene – boksidene av papir – ikke er så mange, er tankene og ideene til gjengjeld så mange at du må lese det om og om igjen. Her får vi en høyst moden intellektuell som deler sine tanker om livet, verdivalgene, den materielle verden og sin økosofi – dypøkologi – med oss.
Innerst inne er det noe som sier til oss at “da er det ikke så galt likevel…” Vi har lett for å glemme helt vesentlige ting i vårt daglig jag etter suksess, etter å få bekreftet oss selv, oppnå posisjoner, tjene penger, tilegne oss materielle verdier. Viktige ting blir borte, hvordan oppnå et noenlunde lykkelig liv, hvordan leve i harmoni med seg selv og sine omgivelser?
Arne Næss gir et forsøk på svar på dette, eller rettere, et slags lysglimt i en ellers grå og forvirret verden. Han er selv et levende eksempel på at det ytre betyr mindre der han i åsyn av alle – med kameraene blitzende rundt seg og TV-kameraet surrende – tar plass på podiet med botfor-tøfler og genser som om han hadde satt seg ned ved peisen på hytta på fjellet. Inntil de siste månedene har han gått turer, forteller hans venner. Mannen er utrolig, både fysisk og mentalt framstår han som et unikum i en verden som dessverre ikke domineres av mennesker av hans støpning.
En rekke ting blir satt under lupe. Selvfølgelig er det mye som angår presisjonsnivået – hva mener du med det? – ting han var opptatt av i sin professorgjerning som han forlot i 1969. Det angår begrepet tid, og han filosoferer over det å bli riktig gammel. Han snakker om vann – hva med andre sammensetninger eks. tredve surstoffatomer og dobbelt så mange vannstoffatomer, hva slags liv leirer seg rundt i rommet med en slik sammensetning? – og andre ting vi tar for en selvfølge. På slutten tar han opp en drøm, vi befinner oss hundre år fram i tiden i Norge i et samfunn lykkelig befridd for det materialistiske maset vi opplever i dag. Den økologiske tenkingen har fått et gjennombrudd, menneskene har fått andre verdier – og som en motpol framheves Houston, Texas, hvor det ‘gamle’ fremskrittssamfunnet fremdeles eksisterer i 2084.
På mange måter drar assosiasjonen oss i retning av en annen bok som kom på bokmarkedet bare for kort siden, Anders C. Kroghs Med jaguarens kraft – en reise i det ukjente Amazonas – hvor vi også kom i kontakt med noen av de samme problemstillingene. Han er en eksponent for dagens generasjon som gjør som jubilanten ville ha gjort i dag hvis han var ‘ung’, reise ut og oppleve andre ting og forhold og som senere vier sitt liv til å bevare regnskogene.
Befriende lesing rett og slett. Mat for sjelen. En ‘gammel’ mann gir oss tanker og ideer vi kan leve rikt på.
