Tove Nilsen: Skrivefest, sju henrykkelser, Oktober 2005, 212 sider
Gjennom sju kapitler tar Tove Nilsen oss med på en reise gjennom sin utvikling som forfatter. Med på turen tar hun med seg sju forfattere som hun mener i særlig grad har påvirket henne. Hun poengterer at hun ikke ser på dem som de sju beste forfatterne, men at de alle på en eller annen måte har berørt hennes liv gjennom sine verk.
På turen stopper hun innom rektors kontor, London, Managuana, Marokko, Odense, Kreta og Molde. Hun har knyttet en forfatter til hver destinasjon. Til sammen utgjør de sju henrykkelser.
Teksten fremstår som sterkt personlig., Tove Nilsen viser oss hvem hun er som skribent, leser og person. Den har form som en indre samtale. Den har løkker, digresjoner og krumspring. Hun begynner på en historie og uansett hvilke omveier hun tar kommer hun alltid i mål. Hun er aldri belærende, agendaen er ikke å vise hvordan en skriver, men hvordan hun arbeider.
Skrivefest er tittelen, den kunne like gjerne spunnet på lesing, Lesefest eller kanskje Leselyst… For er det noe denne boken gjør for meg, så er det å skjerpe leselysten. Hun vekker ønsket om å kaste seg over forfatterskap som for meg ligger der som upløyd mark. Og her er flere forfattere som har fått plass enn de sju som er nevnt i overskriftene; Hemingway, Lessing, Márquez, Canetti, King, Bouvier og Mankell.
I boken gransker hun også sitt forhold til rollen som forfatter, hun er ydmyk overfor privilegiet og makten. Hun er også kritisk til noen av fordommene rundt forfattere og hvordan noen forfattere ser seg selv.
Jeg vil runde av med å gjengi et avsnitt av boken som betydde mye for meg:
Márquez med sitt Macando lærte meg at man må stole på at hjemstedet, den lille filleplassen man kommer fra, kan være eksotisk nok, og at å skrive fra sitt eget ståsted kan være det motsatte av å smalne og dyrke egoet sitt. Samme hvor langt man senere skal forflytte seg, kan det man henter fra oppvekststedet bli uvurderlig, fordi det er der man har fått grunntonen, luktene, smakene, bildene og melodien i språket
I en periode trodde jeg at det betydde at jeg måtte skrive som vi snakket der jeg kom fra, at jeg måtte skrive muntlig og lettfattelig. Jeg mottok en pris for det, en pris som ble begrunnet med at jeg inkorporerte det radikale talemålet i skriften. Like etter fikk jeg Riksmålsprisen. Først gatespråkprisen. Så borgerspråkprisen. Virker ikke det språklig schizofrent? Ikke for meg. Jeg har vokst opp med trøndersk mor, tysk far, høyverdig litteratur og uregjerlig drabantbyramp. Noe som preger språket mitt til de grader at jeg insisterer på retten til – i èn og samme bok, som denne – å både få skrive boken og boka, fløt og fløyt.
Selv om jeg ikke har samme brokete språklige bakgrunn som Tove Nilsen, trykker jeg denne tillatelsen til mitt bryst. Fra nå av skal jeg skrive det som faller naturlig, boken eller boka, uten å tenke noe mer på det.
