Knut Nærum/ Elisabeth Botterli/ Peder Udnæs: Madonna-gåten, Cappelen 2005, 216 s.
Knut Nærum har sammen med sine kumpaner Elisabeth Botterli og Peder Udnæs skrevet en parodi på vår tids mest solgte spenningsbok, da Vinci-koden av Dan Brown. Det er en elegant latterliggjøring av usannsynlighetene og overdrivelsene i denne boka. I tillegg legger de handlingen til Norge og propper den full av nasjonalikoner og altfor lett gjenkjennelige personer fra dagens mediakåte Norge.
Det er bare en viktig forskjell. I denne boka er usannsynlighetene atskillig større og dreiet på slik at plottet i Dan Browns bok skal framstå i om et ennå grellere lys som den fantasihistorien inntil usannsynlighet den er. Til tider overveldes vi av mylderet av koder og rebuser som stadig opptrår. Egentlig kan man si at boka består bare av koder og kryssordekspertenes løsning av dem.
Det usannsynlige plottet strekker seg tilbake til Harald Hårfagres og Olav den helliges tid. Den rene norske kongerekke skal bevares mot senere dansk-engelsk innblanding! Sentrale her er Norske Kvinners Sanitetsforening og deres trekløversymbol, samt arbeidsgiverforeningen NHO, hvis forhistoriske navn vi her ikke skal røpe (det var på ingen måte NAF). Edvard Munch spiller i denne boka samme rolle som Leonarda da Vinci i Dan Brown’s bok. Hans Skrik er i virkeligheten kanskje malerhistoriens største ikon etter Mona Lisa.
Litt plump russehumor blir det av en historie som dette. Men det er også en historie med mye samtidsbrodd i seg. Stikkene mot de høyst levende personene i dagens mediabilde er mer eller mindre tydelige, noen ganger elegante, andre ganger litt grovere og kanskje ikke fullt så morsomme.
Vi skriver denne boka opp som et alvorlig ment bidrag i høstens jungel av utgivelser. Parodien på først og fremst den nesevise beundringen av Leonardo-koden er utslagsgivende for oss. Slikt trenger vi, særlig vi som lot oss fascinere av Dan Brown’s opprinnelige bok.
