Tor Obrestad: Einar Førde – ein biografi, Det Norske Samlaget 2007, 233 s.
Tor Obrestads bok om Einar Førde er mer enn noen annen biografi blitt en personlig bok. De to ble kjent allerede i studenttida i treningsøkter på koksgrusen. Til denne biografien har Obrestad fått stor hjelp av famlien til Einar Førde og noen av hans aller nærmeste venner.
Jeg er en av dem som husker den glade latteren som etterfulgte en kjapp og rammende replikk i dusjen etter treninga i Tjalve nede på Oslo Handelsgym. Tiår seinere kunne du møte den samme raske fleipen ved Sarabråten eller andre steder på skogsveiene rundt i Østmarka. Sjeldent var det også å møte en løpetrenende som holdt mellomdistansetempo inne i marka. Men Einar Førde drev ikke intervalltrening, dette var normalytelsen over en ti kilometer eller litt mer med harde bakker.
Einar Førde var en svært lovende mellomdistanseløper med nordisk juniorrekord på 1500 meter. Han kunne utvilsomt ha drevet det langt, meget langt, men denne karrieren fikk en brå stopp. Tor Obrestad antyder at det rett og slett ble for meget, nattevakter i Arbeiderbladet, begynnende studier og ikke minst lysten på politikk som for alvor ble vekket på dette tidspunktet, gjorde at han måtte ta et valg. Dette førte ham inn i maktens sentrum i en oppsiktsvekkende karriere som det rett og slett lyser av.
Det har vært spekulert i om Einar Førde kunne ha blitt statsminister – hvis han hadde villet. Han var svært intelligent og hadde en rammende rask replikk. Ingen greidde å målbinde ham. Men han vendte ryggen til politikken i en alder da svært mange engang ikke har startet sin politiske karriere. Han valgte i stedet å bli NRK-sjef.
Tor Obrestad var meningsmotstander av Førde mesteparten av sitt voksne liv. Dette gir biografien et fundament som gjør at han blir troverdig i det han skriver. Dette gir biografien stor styrke. Det blir en beskrivelse med stor personlig tyngde – men ikke med nesegrus og ukritisk beundring.
Tor Obrestad legger stor vekt på Førdes rolle i forbindelsene med Øst-Europa. Som med vennen Arne Treholt mente han at kontakt og dialog var medisinen som måtte til for å bryte opp den kalde krigen. Han kom derfor i betydelig grad i søkelyset til KGB-residentene i den sovjetiske ambassaden på Drammensveien (eller i Pilestredet der de privat holdt til). Men hans kontakter her var hele tiden offisielle innad på høyt partihold i Arbeiderpartiet. Han ble også loset gjennom dette av daværende nestleder i den militære etteretningstjenesten Trond Johannessen som var en framtrende Ap-mann.
Sikkerhetspolitiet hadde ingen grunn til å se med blide øyne på dette. De hadde fra før av sine interne feider med den militære etteretningstjenesten og at Trond Johannessen opptrådte i dette, mer eller mindre med deres vitende eller ikke, gjorde sikkert ikke saken bedre. Men det var ikke før med Lundkommisjonen at vi for alvor ble klar over hvilken enorm inkompetanse som hersket i sikkerhetspolitiet. Siste ordet er sikkert ikke skrevet her, sannsynligvis heller ikke med Treholt-saken, men det er ingen tvil om at ukyndigheten var stor og at de gjorde graverende store feil med altfor store ressurser til rådighet.
Bedre ble det ikke da utenlandske allierte, særlig engelskmennene, begynte å blande seg inn og hevdet å ha avgjørende informasjon fra en avhopper. I ettertid viste dette seg sannsynligvis å være falskt. Men for en som satt i regjeringen, var Arbeiderparttiets nestleder og Stortingsgruppens parlamentariske leder, var dette alvorlig nok.
Einar Førdes liv er først og fremst spennende. Han er fortellingen om den levende Vestlandsfanden i norsk politikk, at spøk og fleip kunne ha sin plass også i miljøer som tradisjonelt ble oppfattet som stive og formelle. Einar Førde skvulpet ikke akkurat over av sin egen verdighet for å si det slik. Han var en lysplett i en politisk hverdag som kunne oppfattes som grå og kjedelig. Han hadde rett og slett ikke lyst til å leve et liv uten spøk og latter, var det ikke moro fikk det være.
Denne siden av ham får Tor Obrestad godt fram. Dermed blir det en levende og varm biografi.
