Pål Gerhard Olsen: Fredstid, 297 s. Gyldendal 2000
En bok om mennesker som møtes i en krigstid, og hva som oppstår mellom dem. Banalt og enkelt sagt: slik er denne bokas handling.
Vi taes riktignok med på en land rekke monologer som peker tilbake mot oppvekst i henholdsvis tysk adelsmiljø og engelske Coventry. Selv om vi i disse monologene sveiper godt innom 30-tallets Berlin og hva det ga av forflating og menneskeforakt, savner vi en tilsvarende beskrivelse av engelsk håpløs idelalisme i overklassemiljø.
Derfor blir boka full av spørsmål og den happy endingen med sparkende kjærlighetsbarn i magen er noe som blir for tjukt til helt å sluke. Med det store lerretet som spennes fra borgerkrigen i Spania til Wittgenstein-filosofer på flukt, blir dette for smått å helt kunne godta.
Bokas beste deler er miljøbeskrivelsene av tilflyttede og ustrukturerte elementer rundt innsjøen i Sveits på grensen mot Italia. Her er det krigen og konfliktene rundt dem som har revet opp menneskene fra røttene og skapt deres rotløshet. Her har vi en tsjekov’sk stemning som kunne vært bedre utnyttet.
