Pål Gerhard Olsen: Manndomsprøven, (416 s.) Gyldendal 1997
Pål Gerhard Olsen kan beskrive stemninger. I denne oppvekstromanen er det de poetiske og nærgående skildringene av stemninger og enkeltepisoder som dominerer. Stundom tar han også pusten fra leseren. I et nesten ustoppelig jag forsvinner side på side, uten punktum og avsnitt, bort i beskrivelsen av denne ene opplevelsen, det er som luktene og lydene står opp fra sidene.
Det er en svært leseverdig bok han har skrevet. I det ytre følger vi en ung gutt i oppveksten som stril rett utenfor Bergen på sent 60- og 70-tall til han som unggutt opplever åttiårenes Vestlandshovedstad.
Slike bøker går det gjerne tretten av dusinet på. Denne er et av de få hederlige unntakene. Hovedvekten ligger på enkeltepisodene, opplevelsen av dem, det er som om Pål Gerhard Olsenhar klippet til et filmmanus hvor farge, lyd og stemninger betyr alt.
Jeg likte denne boka, den uvørne skrivestilen og den ubundne måten forfatteren behandler sin barndom og oppvekst på. Her er det lite forknytt, lite villet, skildringen finner sin frie form – nesten hemningsløst til tider, og forfatteren har unngått fellen med å ta ‘alt’ med. At det episke forløpet er utelatt, og bare er med som en kronologisk ramme, gjør at boka kan leses svært frittstående.
