Pål Gerhard Olsen: Nattmusikk, Gyldendal 2005 271 s.
Denne krimboka har en svært lovende ansats. Den fører oss inn i Bartoks spennende og mystiske musikk samt til Østmarkas noe mindre folksomme deler langt der ‘bortafor’.
Men det blir med anslaget. For Pål Gerhard Olsen har skrevet en altfor kortfattet bok. Han faller for fristelsen å dyrke overdreven knapphet i sin måte å skrive på. Personene blir ‘overhippe’ i måten å uttale seg på og tenke. Det kunne være raffinert hvis denne historien hadde befunnet seg i senter for 1-2 personer. Men når vi halvveis stilles over et type- og hendelsesgalleri som går 15 år og mer tilbake i tiden skal det godt gjøres å følge med i svingene.
For denne boka har mye i seg som kunne gjøre den til virkelig stor. Særlig er det sidene av det mørke og utilgjengelige som kan fascinere. Undertegnete falt særlig for innslagene om Bartoks mystisme slik vi møter den i noe av hans vanskeligste musikk for strykekvarftett eller i hans eneste opera, den grufulle historien i Ridder Blåskjegg – og den betydning dette har for fortellingen. Skuffende derfor at forfatteren ikke henter ut mer av det denne nattmusikken inspirerer til. For her er nok av stemninger og antydninger å ta fatt i!
Også Østmarkas kronglete smutthull og mange hemmeligheter er et emne som kunne oppta flere krimforfattere. Her er det mye som ligger og venter. Som en som er vokst opp med markas mørke og mystisisme rett bak hushjørnet skulle jeg vite hva jeg snakker om.
Litt mer besværlig blir skildringen av musikermiljøet i Oslo-filharmonien. Ikke fordi den er fortegnet, snarere tvert om. Men når man lar boka handle om førstebratsjisten og lar vedkommende være konsulent for resultatet, blir det ikke helt riktig. I hvert fall bør man ikke tillegge den fiktive personen i boka samme karaktertrekk som den virkelige, som her dessverre kanskje ufrivillig er gjort. Til unnskyldning må sies at alle skribenter henter sine personer fra det levende liv. Men uansett hvor sammensatt og fragmentert skildringer av det levende blir eller ikke, her må man trå mer enn ytterst varsomt.
Det er mye spennende å hente i musikermiljøet av sjalusi, nykker og spenninger som i ethvert kunstnermiljø. Mange har gjort det før, derfor bli det skuffende når det bare feies over.
Ellers berører boka antroposofiske vestkantmiljøer i gamle trehus med mystiske kjellere og våre tiders siste finansskandaler. Det siste er ikke til å unngå og dette er sikkert ikke den eneste boka hvor vi får Nordlandsbankens endeligt og finansakrobatenes utrolige jongleringer plassert som inspirasjon til fiktive fortellinger mellom to permer.
Jeg legger lista høyt for denne boka. Men de 270 sidene tar også et høyt anslag. Kanskje skulle forfatteren høre mindre på forlagskonsulentenes stadige mas om ‘kutt og kutt? Jeg savner et virkelig dypdykk inn i Østmarkas surklete myrhøl akkompagnert av Bartoks villeste og mest fengslende musikk!
