Pål Gerhard Olsen: Skikongen, Gyldendal norsk forlag 2011, 376 s.
Dette er en bok jeg ble sterkt forvirret av å lese. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg leste om. Er det en historie om en skifabrikksgründer som har kjempetro på sine visjoner om gode og lette ski for folk flest og vår forsvarsevne, eller er det en spionfortelling i beste Jonas Fjeld-ånd fra tiden rett før første verdenskrig? Eller er det rett og slett en historie om en gutt som vokser opp med en slags skau-kjerring som mor og alle de mytene og historiene som knyttes til naturen?
Kanskje mest det siste, for disse nesten fire hundre sidene ender opp med et fabulerende credo under mer enn dramatiske omgivelser. Men det begynner med skifabrikksgründeren som også har tilknytning til den militære generalstaben. Historien om hvordan han ble fascinert av Nansens skihistorier og hadde brennende tro på å lage lette og praktiske ski som alle og enhver kunne bruke og som ikke minst kunne bety mye for landets militære forsvar for den nye nasjonen, er langt på vei en god fortelling. Men sånn cirka halvveis brytes den opp av en helt annen historie som fortelles som om den var skrevet av Øvre Richter Frich og som er klart forskjellig fra den første historien, ikke minst i skrivestil. Også denne fortellingen har mange trekk som fascinerer, ikke minst i koloritten og tidsbildet som er Kristiania i årene rundt 1910.
Men denne får seg en melodramatisk og noe kunstig slutt før boken ender opp med blod og snø i Alsass under den første verdenskrig. Det var her jeg mistet kontakten og lurte på hva i himmelens navn jeg hadde lest? Men for å være ærlig er historiene om skifabrikks-gründeren og spioneri i tiden før første verdenskrig absolutt gode historier – hver for seg. Det var da jeg kunne ønske at skogens mysterier kunne flette dem sammen, noe som ikke skjedde etter min mening.
