Ebbe Ording: Gardermoen – et nasjonalt bedrageri, J-M-Stenersens forlag 2000 298 s.
Skandalene rundt Gardermoen har stått i kø. Vi fikk først Romerikeporten, siden de veldige økonomiske overskridelsene rundt Gardermobanen og ikke minst de klimatiske og driftsmessige forholdene rundt Gardermoen som har gjort at flyplassen nær sagt har vært en gedigen skandale. Tanken om at det må bygges en ny flyplass et annet sted, er ikke lenger fremmed.
TV-journalist Ebbe Ordings bok dreier seg om tiden før dette. Hva skjedde i forarbeidet til ny hovedflyplass? Hvorfor ble vedtaket om Hurum plutselig endret? Hvilke krefter ligger bak beslutningen om Gardermoen? Hvorfor alt dette hastverket?
Ebbe Ordings konklusjoner er temmelig klare: her er det snakk om økonomiske interesser og styring av disse. Den store ulven er mektige industrielle konsern – og særlig daværende Televerket. For dem var interessen av å få hovedflyplassen til det sentrale Østlandet så altoverskyggende at man fikk politikere, særlig innen Ap, med seg på nær sagt det meste, med eller uten deres vitende om de faktiske forhold.
Hårreisende brudd på korrekt saksbehandling, et embetsverk som lydig fulgte denne kursen og la opp løpet med å presentere underlagsmateriale og informasjon som det passet, eller holde det unna, i beste Javel-herr-statsråd stil. Det ble løyet, fortiet, bløffet, holdt unna viktig informasjon – alt etter som det passet. Forfatteren identifiserer en av disse bakmennene som Stein Killi, nåværende leder av Jernbaneverket.
Til og med regelrett mord kan ha funnet sted, antyder forfatteren. Den norske ingeniøren Jan Wiborg ble lokket ned til København og der utsatt for noe som tilsynelatende virker som et selvmord. Han satt inne på kompromittende opplysninger om grunnlaget for fravikelsen av hovedflyplass Hurum-landet.
Alt dette peker i mot forhold hvor vi best kan sammenlikne med USA der mektige konsern er de som i realiteten har styringen på viktige beslutninger og politikken.
Boka gir et viktig innspill i den opprenskningen som ganske sikkert vil komme. Men forfatteren tør likesom ikke helt trekke konklusjonene av de sporene han ser.
Kanskje er han redd for hva de virkelig store dimensjonene i dette komplekset kan avsløre og bringe med seg – eller skremmer København?
