Keith Richards med James Fox: Livet – selvbiografien, Bazar forlag 2010, 510 s.
Tittelen sier alt. Dette er historien om livet til Keith Richards, frontfigur i Rolling Stones og en av vår tids fremste gitarister.
Det har ikke vært uten skandaler og medieoppslag i nå snart femti år. Siden Rolling Stones slo gjennom med et brak tidlig på 60-tallet og etablerte seg ved siden av Beatles som en av de viktigste gruppene for å bære fram den nye generasjonens behov for en ny livsstil i protest mot det gamle samfunnet har Keith Richards befunnet seg i søkelyset. Men mens Beatles sto med et bein innenfor pop-musikken og kunne stille velfriserte med slips har Rolling Stones hele veien vært ukompromissløse rockere. De skaffet seg tidlig et image som ‘de stygge’ og ‘slemme’, som mors ikke-beste barn. Beatles gikk seinere i oppløsing men Rolling Stones eksisterer den dag i dag og gjør store verdensturneer hvor de spiller for millioner på de største arenaene.
Utskjelt, plaget og flere ganger fengslet, ikke uten grunn, har ‘Keef’, kallenavnet hans fra barnsben av, vært den rå rockeren som vrenger opprørske toner ut fra sin gitar. Teknisk sett er han ikke verdens mest finslepne gitarist, det er selve groovet i spillet hans, det rå og upolerte, som driver dette fram. Han er selve motoren i Rolling Stones, og har stått for mesteparten av musikken, inkludert deres største låt noensinne, Satisfaction.
Keith Richards er en arbeiderklassegutt fra utkanten av London. Sammen med sin ungdomskamerat Mick Jagger formet han bandet Rolling Stones som sto i første rekke for å brøyte ny vei i landskapet med blues og blues-rock i England. Deres inspirasjonskilder med navn som Chuck Berry, Muddy Waters og Bo Diddley fikk en ny klang. Selv er han beskjeden om sin egen rolle og tillegger faktisk den ‘sjette Stones‘, pianisten Ian Stewart, æren for opprettelsen av bandet og at det maktet å holde sammen den første kritiske tida.
Selvbiografien er nær den formen ‘Keef’ velger selv når han opptrer offentlig, enten det er i musikksammenheng eller mediuttalelser, den er rå og upolert og går rett på sak. Her skjules intet og han tar ingen hensyn i å henge ut folk. Selv Mick Jagger får så ørene flagrer enkelte ganger, men han legger heller ikke skjul på sitt evige og grunnleggende vennskap med vokalisten.
Der han er sterkest og mest rå er skildringen av sitt eget forhold til dop, særlig det åreslange avhengighetsforholdet til heroin. Foran hver turne måtte han kjøre seg nykter, men han holdt flere ganger på å bli satt inne for livstid. En utrolig flaks, kjendisnavnet, og det faktum at utrolig mange satte pris på den musikken Rolling Stones skapte, gjorde at han slapp unna. Men han opplevde at han og gruppa i mange år var direkte forfulgt av samfunnet og politiet. De eldre og etablerte hatet dem for det de sto for og gjorde alt for å trakassere og plage dem. Dette sitter i den dag i dag og på slutten av boka kommer han med kraftige spark mot det engelske samfunnet og engelske politikere.
Boka er åpen og ærlig. Den er et must for alle som har opplevd det som har skjedd de siste femti årene, den utvilsomt store omveltningen som har skjedd siden ungdomskulturen brøt fram i musikken på begynnelsen av 1960-tallet. Rå, upolert, høye tinder og dype fall. Det er Livet.
