Arild Rypdal: Guds brødre, 367 s. Aschehoug 1997
Dette er den syvende boka til ex-flyver og -ingeniør Arild Rypdal. Årvisst har han forsynt oss med et spenningsdrama helt siden han med et solid smell debuterte med Hexagon i 1991.
Arild Rypdal er noe så sjeldent som en norsk spenningsforfatter som søker det helt store formatet. Han lar den internasjonale scenen være åstedet for sine handlinger – og beveger seg like elegant fra London til Moskva gjennom Sveits og Tyskland.
Forbløffende nok er han i stand til å mestre de store formene.
Det er det store spennet i personer og handling som kjennetegner Rypdal. Man kunne gjerne ha sagt at det er beklagelig at han tilhører et så lite språkområde som det norske – for det er helt andre ambisjoner han etterstreber.
Miljøet og personene er det tradisjonelle tunge engelske. Han beveger seg ubesværet, nesten som en le Carre, i etteretningsorganisasjonenes besværlige hverdag. Men der hans engelske kollega bruker satire, snert og understatement, må Rypdal ta det helt ut i detaljerte utforminger. Han blir omstendelig, nesten tung på labben og lider avgjort av altfor underdanig respekt for alt som er britisk.
I årets bok er det samme persongalleriet på plass som vi har møtt i de tidligere bøkene hans. Sir Reginald står fortsatt i spissen for britisk etterretning og leder sine tropper med tweed og pipe fra sitt landsted utenfor London i kampen mot all verdens styggedom.
Plottet denne gangen er det ikke så usannsynlige at tidligere østeuropeiske agenter tilbyr sine tjenester til den organiserte mafia-kriminaliteten. I tillegg gir han endel spark til Vatikanets finanstransaksjoner, sveitisk bankvesen og frimurerne.
Om det er noen mening med årets bok, må det være det siste. frimurerlogens og sveitsiske bankieres hemmelighetsritualer er neppe blant Rypdals private favoritter.
Ellers er det meste på plass, slik vi kjenner Rypdal. Om mønsteret fortsatt ligger forankret i den kalde krigen, og Rypdal fremdeles ikke er i stand til å skrive med et smil gjemt bak teksten, er det spennende og svært godt fortalt. Du vet hva du går til, det er en anstendig spenningsfortelling uten spekulativ rå vold eller lummer sex.
Enten liker man denne typen spenning – eller så synes man det er revnende likegyldig. Vi er av de førstnevnte, som håper på at Rypdal etterhvert skifter ut den britiske tweed-jakka. Den blir for trang i lengden.
