Arild Rypdal: Intermesso i Praha, 310 s. Aschehoug 1999
Årets spenningsroman fra Arild Rypdal følger samme lesten som hans tidligere bøker. Vi følger de engelske agentene i sin ufortrødne kamp mot verdens djevelskap. Denne gangen er fiendebildet østblokkstatenes tidligere etteretningstjenester parret med pengeglade britiske diplomater og tidlligere kommuniststaters diktatoriske ledere med syke visjoner om verdensherredømme.
Det er spennnende fortalt og godt skrevet, selv om man har litt på følelsen av å ha lest dette før. Nytt av året er at tradisjonelle engelskmenn blir litt løsere i snippen – og ellers – og de rent ut sagt naturlige menneskelige behovene får en litt bredere plass.
Men selv om fortellingen får et litt søtere tilsnitt sliter Rypdal med å komme seg løs fra den nedarvete stereotypen fra den kalde krigs dager: heltene er vestlige, hvite og uten lyter med Margareth Thatcher som sin lederstjerne og i denne utgaven opptrer Blair som eksponenten for ‘det nye’ og ubehagelige, politikerne og de ambisiøse demokratene som ikke lar de hemmelige tjenester gjøre jobben sin slik de alltid har gjort. Skurkene er tegnet med samme sjablonger vi finner i James Bonds og Jonas Fjelds verden, de er undermennesker gjerne av østlig opprinnelse og i denne utgaven holder Rypdal på å falle rett i fella med å framstille sigøynerne som inkarnasjonen av dette fiendebildet.
Rypdal skriver svært spennende og med godt driv. Han burde ta sats og våge å framstille sine personer og deres miljø med en litt annen bakgrunn og med andre trekk enn de høyreiste idealiserte og korrekte engelskmenn som i virkelighetens verden er mennesker som du og meg de også – med sine svakheter og svarte får blant seg, har det vist seg, enten Rypdal liker det eller ikke. Ligger det ikke en historie og venter om agenten som nå vender hjem for å ta sin strafff etter å ha røpet hemmeligheter han ikke skulle – ikke minst om hva han har sagt, hva enten sir Reginald liker det eller ikke.
