Guy Saville: Afrika Reich, Vega Forlag 2012, 526 s.
Det er ikke uvanlig at forfattere gjennom tidene tar i bruk ren framtidsbeskrivelse for å komme med kritikk av det nåværende systemet. Slik fiksjons-beskrivelse kan dels være uvandt og fungere til dels godt treffende til formålet. Ludvig Holberg gjorde som kjent bruk av dette grepet i sin tid.
Denne action-romanen legger en heller vilter røverhistorie som dekke over den tenkte problemstillingen at den annen verdenskrig er slutt etter at Sovjet ble nedkjempet ved Stalingrad og at Storbritannia inngikk fredsforlik med Tyskland allerede sommeren 1940. Tolv år etter er nazistene fullt opptatt med å bygge motorvei tvers gjennom Afrika. Drømmen om gamle kolontider blir levende. De vil gjenopprette sitt Afrika Reich og gjennomføre sine raseteorier. Jødene er sendt til Madagaskar og Tyskland og Storbritannia deler Afrika seg i mellom.
Det er ikke vanskelig å se at forfatteren her har et ikke lite poeng. Hva skiller egentlig den engelske Commonwealth-tenkingen fra nazistenes Germania-visjoner? Faktisk kunne dette gi grobunn for en god del tenking. Vi vet at det eksisterte slike planer i nazistenes storhetstenking, de ville gjenopprette de tyske koloniene de tapte etter første verdenskrig. Og ikke minst: få adgang til kontinentets rikdommer. Slik britene hadde gjort gjennom århundrer.
Dessverre bommer forfatteren totalt med den ytre historien. Garnityren holder ikke mål i det som kunne være et delikat måltid. Vi skulle gjerne få oss servert en beskrivelse av imperialisme og storhetstanker – den hvite rases overlegenhet, eller ‘the white man’s burden’, for å si det slik. Rammehistorien er ikke innen rimelighetens og troverdighetens grenser. Det blir for vilt og usannsynlig. Det blir å svette seg gjennom fem hundre anmasende sider, du blir rett og slett sliten i stedet for å bli satt på nye og anerledes tanker.
