Kjersti Scheen: Stup, Gyldendal Norsk Forlag 2004 203 s.
Det er tidlig på sekstitallet og Fie er 17 år gammel. Hun er en glad og livlig jente, og er populær i vennegjengen. Hennes store drøm er å begynne på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Hun søker, og en dag ligger beskjeden i postkassen: Hun har kommet inn.
Vi blir med Fie på skolen i Ullevålsveien. Hun synes det er en bygning til å føle seg trygg i. Den er tung og vennlig. Fie er en tøff og uredd jente, og livet er lovende.
Men helt plutselig, og uten forvarsel, kommer angsten og kaster seg over henne. Hun blir trukket ned i mørket. Og Fie opplever en hverdag som synes å være annerledes en andres. Hun blir plutselig kvalm og svimmel. Varm og kald om hverandre. Verden vipper. Hun er redd for å gå ut, redd for å møte angsten, redd for å ikke komme seg hjem når anfallene kommer. Fie mestrer ikke hverdagen, og hun blir liten og sårbar.
Stup gir et ærlig portrett av en ung kunstner. Men boken gir også en levende beskrivelse av et Oslo i etterkrigstiden, der klasseskiller og utdaterte normer preger samfunnet. Det er et nostalgisk tilbakeblikk på en svunnen tid.
Det er på en måte lett å bli involvert i Fies verden. Hverdagen hennes er preget av skole, forelskelser og fester. På den annen side er problemene hennes umulig å leve seg inn i. Det er et mørke som går dypere enn noe annet. Men dette er vanskelige temaer, og for utenforstående er dette spesielt vanskelig.
Men boken er ikke bare trist. Vi får også glimt av lykkelige stunder, og dette driver en til å lese videre. Alt i alt en søt bok!
