Zeruya Shalev: Kjærlighetsliv, Aschehoug 2002
Hovedpersonen i denne romanen hadde i hvert fall interessert Freud, oss andre irriterer hun bare. Jaíara er et spesielt kasus. Hun er gift med Joni og jobber som studieveileder mens hun venter på å gjøre ferdig avhandlingen sin. Alt er tilsynelatende greit, normalt og rolig. Men en dag møter hun Arie, farens studiekamerat, og hun faller pladask. Plutselig går hun inn i en veldig selvdestruktiv og vinglete tilstand. Hun har trekantsex med gamle menn, skofter unna pliktene sine ved universitetet, innbiller seg at Joni har fått barn med andre og oppsøker Aries døende hustru på sykehuset. Hun er forferdelig irriterende med sine ‘når bør jeg gå hjem til mannen min’, men noe trekker meg mot den gamle mannen som kunne vært min far, eller kanskje jeg skulle dratt hjem.’ Hun klarer ikke å bestemme seg for hva hun vil eller rydde opp i det brokete følelseslivet sitt. Akkurat da leseren har tenkt at dette er nok en bok om en ung kvinne som blir tiltrukket av en dobbelt så gammel mann og skal til å legge den vekk, går handlingen inn på et nytt spor. Men å si mer om dette ville være å avsløre et overraskelsesmoment.
Shalev skriver godt. De heseblesende setningene understreker Jaíaras labile følelser og det er alltid en positiv opplevelse å bli så irritert av en fiktiv karakters valg og vurderinger. Positivt i den forstand at forfatterens språk og oppdiktede verden makter å snike seg et stykke under
huden.
Kjærlighetsliv er en bok for den tålmodige leser, for den tar seg først opp et godt stykke ut i handlingen. Den utålmodige leser legger den nok fra seg en gang i løpet av de første hundre sidene.
