Jan Simonsen: Døden på Stortinget, Koloritt forlag 2007, 276 s.
Jan Simonsen har skrevet bok. Krimbok. Men det er likefullt en bok om hans mange år på Stortinget og de feidene han hadde med Fremskrittspartiets Carl I. Hagen. Han burde valgt å skrive en ærlig og rett fram selvbiografi. For å gjemme sine meninger så utilslørt i dekke av en krimbok er rett og slett ikke ryddig gjort.
Det er faktisk en god krimbok han har skrevet, så sant man bedømmer den ut i fra dette. Men begynnerproblemene ligger der, det blir altfor mange mord, og forfatteren burde rett og slett jobbe etter ‘kill my darlings‘ oftere. Men som krim er den lettlest og faktisk dyktig skrevet. Vi har våre meninger om plottet, men Simonsen avslører en side som er ytterst sympatisk. Han skriver med et varmt hjerte og et sosialt instinkt. Dette hever denne boka atskillig.
Der jeg fikk en rent ut ekkel smak i munnen var der han tydeligvis ikke er ferdig med sine siste år i politikken og sine feider med Carl I. Hagen og må smugle dette inn i en lissomfiktig fortelling. Riktignok hevder forlaget og forfatter at alt er oppdiktet og at likhet med levende personer må være tilfeldig og oppdiktet. Dette er usant, og det vet de selv. Både partiformann og ikke minst hans hustru får så det riktig smeller. Det er ufint gjort med alle de personlige karakteristikkene de gies og med alle de kyniske egenskapene Simonsen tillegger dem.
Ikke fordi vi er uenige i denne kritikken. Faktisk sier Simonsen noe som de aller fleste av oss har sett i altfor mange år – og som Simonsen de aller fleste av sine år i politikken var med på å forsvare. Men det ville stå både forfatter og forlag til større ære om denne kritikken var blitt framført i all åpenhet uten dekke av å skjule seg bak noe. Det vitner ikke om ærlighet å framstille seksten års Stortingsvirksomhet – og alt livet som foregår bak kulissene – på denne måten. Vi er sikker på at han opprinnelig hadde ment å ta kraftigere i, og at forlag og konsulenter har fått skåret vekk det verste. Men det er ikke nok. Det ville vært en ærlig sak å rett og slett skrive en selvbiografi, eller en bok om seksten års politisk virksomhet. Da hadde flagget vært heist og både Simonsen og forlag kunne se verden rett i øynene. På ærlig vis. Det blir ikke bedre heller at navnesettingen også vitner om dårlig fantasi.
Krimboka dreier seg om flere mord på ledende politikere på den Israel-vennlige høyresiden i norsk politikk. Simonsen blander inn terrortrusselen fra muslimer men skriver også foraktfullt om hvordan presse og media blander ting og gjør en fjær til fjorten negre på taket. Mye av Simonsens egen personlige historie er altfor lett gjenkjennelig. Selv er han lett å finne igjen i trekkene til to av personene i handlingen.
Jan Simonsen kan skrive. Vi får håpe for norsk politikk sin skyld at han velger å fortsette med det, men at han greier å dempe sitt ego betydelig og ikke ha behov for å framstille verden og personene i den ut fra sitt eget selvbilde. Slik det er nå blir dette et oppgjør med Carl I. Hagen og hans Eli under dekke av å være noe annet.
Det må være en velkommen oppgave å skrive krim fra miljøet i og rundt Fremskrittspartiet. Intet annet parti har hatt slike kontakter med kriminelle elementer og har så mange skattesnytere og rettsdømte i egne rekker. Her må det vrimle av saker. Vi ønsker Simonsen lykke til videre men kan ikke akkurat anbefale denne boka.
