Fotnoter

Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
Oktober forlag 237 s.

«Er en roman noe som alt er skrevet, og forfatteren bare den som finner den, og graver den møysommelig fram? Jeg må innrømme at jeg for hvert år som går, er blitt mer og mer klar over at jeg er innhyllet i en slik oppfatning. Men hvem har opprinnelig skrevet romanen? Hvis jeg bare er den som finner den og graver den ut? »

Slik spør Dag Solstad i en av de første av sine 99 fotnoter som utgjør denne boka. For det er en roman med en form for handling som Dag Solstad gir ut i år. Men forskjellen til den tradisjonelle romanen er at han med dette grepet om ‘fotnoter’ stiller seg atskillig mye friere til formen. Det typiske ved hans skrivemåte – de stadige refleksjonene og innfallene, de lange realistiske utlegningene og forklaringene – får nå en form hvor han som forfatter står mye mer fristilt. Romanen eksisterer ikke, den er bare ‘der oppe’ et sted (også et pek mot geniforklarerne), fotnotene er bare notert ned som en slags stikkord til det som skulle bli en roman men aldri ble det.

På denne måten hopper han fritt fram og tilbake i tid, fra studiedagene til at hovedpersonen er 65 (samme alder som forfatteren) og er norsk ambassadør i London. Men sjarmen er der, det er en bok breddfullt av det typiske for Dag Solstad, humoren, de underfundige bemerkningene og en måte å se på verden og de som bor der med litt skjeve øyne. Ikke minst de lange og omstendlige forklaringene, som gåturene fra Majorstuakrysset til Suhms gate.

Også litt Ibsen har meldt seg på inn mellom permene. En dr. Stockmann opptrer i lys av det faktiske (selv)mordet som skjedde i forbindelse med Gardermoen-saken. Andre steder diskuterer han skyld og eget ansvar. Sekvenser på høyfjellet og møter med en ungdomsskjæreste drar også tankene av sted til Henrik. Hvorfor ikke egentlig? De fleste av oss er jo mer eller mindre berørt av de problemstillinger som Ibsen tar opp, og noen la seg se i teatret mer enn andre…

Fortellingen med alle dens sidespor er likevel det som fengsler og fascinerer med årets bok. Hvordan går det an å lese en handling uten replikker og som bare består av fotnoter?

Her går du inn i forfatterens univers. Det er spennende og tar tak i deg umiddelbart. Som en roman, som han selv vegrer seg for å gå inn i. Noen steder innfører forfatteren seg selv som ‘jeg’-stemme som røper hva slags forhold han har til Armand V (begge fra en norsk småby på vestsiden av Oslo-fjorden) og drøfter flere ganger hvorfor han som forfatter bare skriver fotnoter og ikke en roman – som han egentlig har sluttet å skrive. Romanen er usynlig, personer eksisterer ikke, driver han gjøn med oss?

Ja, kanskje. Men likefullt er det lun, underholdende og merksnodig lesing, Merk deg: “Jeg lever bare en gang. Og det er jeg som skriver dette.”