Gunnar Stavrum: Kjell Inge Røkke – en uautorisert biografi, Gyldendal 1997 (268 s.)
Det er bildene fra i sommer som sitter sterkest i minnet: verdensrekord i båthastighet for den nye nasjonalhelten fra Molde, satt i havnbassenget i indre Oslofjord, uanfektet av friluftsliv, småbåter og dyreliv. En smilende og sliten idrettsmann som lar champagnen flomme, ‘I var sliten, ja’, uberørt av miljømessige hensyn eller flaksende snøgjess i dette vanvittige racet midt i hovedstadens øyrike.
Forsåvidt stemmer dette bildet med den karakteristikk Gunnar Stavrum gir ham: en villstyring av en råtass som ikke tar hensyn til noe og som i sin framferd absolut kan virke usympatisk, men som likevel er en sjarmerende gutt av folket, den ordblinde fiskeren uten utdannelse som med egne hender skapte en formue i ung alder og er blitt en av landets aller rikeste.
Som en slags Peer Gynt i våre hjerter.
Vel. For slik er det. Forsiktige innsigelser blir helst møtt i beste Jante-ånd: Man er misunnelig på de som er ‘flinke’ nok til å bli rike. Dermed tilgis de, la de gjerne holde på med sine dyre båter og elegante biler, luksusliv og pengebruk, utrydde årsbestander av sjeldne fuglearter og råkjøre i fylla uten lappen.
Gunnar Stavrum har ikke hatt som formål å framstille Røkkes vei til rikdom og makt stående ved sidelinja som en heiagjeng. Snarere er han rask til å framheve de riktig negative sidene ved Kjell Inge Røkke og hans vei til rikdom og makt. Framstillingen starter med et skipsforlis på den amerikanske vestkysten hvor forfatteren indirekte gir Røkke skylden for at tre mennesker omkom, en hendelse som han riktignok også fikk bot for for mangel på varsling til redningstjenesten i tide.
Det kan jo ha betydning for skildringen av mennesket og personen, at offentligheten må få vite at den unge Røkke var en villstyring som likte fart og drikk – uten de rette papirer – og som fikk noen lokale dommer i etterspill av sine ungdomseventyr.
Men hvem har vel ikke skeiet ut som 17-åring?
Verre blir det når den calvinistiske pennen griper Stavrum i hans framstilling av Røkkes forhold til kreditorene og skilsmisse. Er det noen sensasjon at forretningsdrivende – særlig når du skal forsøke å etablere deg i USA – kanskje ikke har all verdens beste moral? Er det ikke mer et tegn på et menneskelig trekk at man forsøker å unngå ubehagelige kreditorer?
Og hvilken interesse har offentligheten av den økonomiske siden ved arrangementet rundt Røkkes skilsmisse?
Det er i slike beskrivelser at vi aner at tanken bak Stavrums ellers så gode journalistiske penn, altfor enkelt blir erstattet av mulige sensasjonsoppslag og tvetydige halvsannheter. Boka lider selvfølgelig av den svakhet at hovedpersonen selv ikke har vært å få i tale. Han har ikke bidratt hverken med egne opplysninger, eller mulige korrigeringer, og den kritiske journalistikken har fått råde grunnen alene. Uhemmet, vil vi si. Og det lider framstillingen av.
Vi er forbløffet over en person som har vist evne til å handle raskt, se muligheter der ingen andre har turt og skapt seg en formue av en dimensjon vi ikke er vant til i dette landet. Vi skulle gjerne møte personen Kjell Inge på en langt annen måte enn gjennom denne skildringen. Selvfølgelig er eventyret Røkke fascinerende, like det eller ikke.
En mann som går uanfektet inn i maktens og monopolkapitalens innerste og aller helligste sikler i olje-nasjonen – uten hverken å være invitert eller født til det – og i løpet av kort tid etablerer seg gjennom dristiske manøvrer og oppkjøp, må finne seg i å få offentlighetens øyne på seg. Også kritisk og ublidt. Det er dette vi har det frie ord til.
Dessuten inviterer han til det gjennom sin utartende oppførsel.
En oppkomling av en fisker som før han fyller førti er i stand til å kontrollere store deler av det norske næringslivet – og bokbransjen! – må tåle å få et kritisk søkelys på seg selv og sine metoder.
Til dette gir Stavrum atskillig av innblikk.
