Gunnar Staalesen: Aftensang, Gyldendal forlag 2000, 553 s.
I det tredje bindet av Gunnar Staalesens store 1900-talls trilogi om Bergen føres handlingen fra 60-tallet helt fram til nyttårsaften 1999. Her får vi med oss det som har skjedd i denne perioden,Kennedy-mordet, m-l bevegelsen, Alexander Kielland-ulykken, jappe-tida foruten de myldrende skildringene av begivenhetene rundt de mange personlighetene og familiene i Bergens-miljøet.
Det er også her mordet på konsul Frimann i 1900 fra første bind skal finne sin logiske emosjonelle og økonomiske motiverte løsning. På trilogiens siste sider er det Staalesens detektivhelt gjennom mange bøker, Varg Veum,. som hopper inn i handlingen og fører det uoppklarte mordet fram til oppklaring.
På sett og vis er disse tre bøkene blitt en slags Vestlands-krønike fra det siste århundret. Gjennom sin nitidige skildring av små og store begivenheter og steder gir Staalesen Vestlandssamfunnet en form for identitet. Det er en stor fortelling vi utsettes for. Trilogien viser oss også at på Vestlandet er folk flest mer eller mindre i slekt med hverandre langt ute, eller har forbindelser på annen måte. Utilsiktet eller tilsiktet av forfatteren. Det er et samfunn som er lite, oversktlig og lever på sine egne premisser.
Det er også her problemet ligger. Personene og begivenhetene er så mange at det er hesten plent umulig å lese dette som en episk fortelling. Her blir det for mange familier, konflikter og personer å holde rede på. Særlig deres innbyrdes forbindelser, som har en viss betydning for oppklaringen av mordet, blir nesten umulig å følge for en vanlig leser. Det hjelper så lite å smugtitte i slektstavlene foran i bindet. En mister likevel tråden i de innbyrdes forbindelsene.
I stedet må vi nøye oss med skildringer av enkeltpersoner og enkeltbegivenheter. Og det er her Staalesen trollbinder oss. Selv om dette ikke er noen enhetlig fortelling med stigende spenning, er det likevel utrolig fascinerende å lese hans framstilling. Begivenhetene og personene i dem er knyttet sammen gjennom det løse slektskapsforholdet.
Det er også her historiene når fram. De mange skildringene, som av m-l bevegelsen på 70-tallet, gir boka opplevelsesverdi. Vi går gjennom begivenhetene pånytt og får oppfrisking og erkjennelse av det som ligger nært oss.
Samtidig går Staalesen også inn på grunnleggende verdiendringer i samfunnet de siste tiårene, særlig i forholdet mellom mennesker. Hans skildringer av kjærlighet, ekteskap og forhold tar mye plass.
Et problem må sikkert være at det er nesten plent umulig å unngå eksisterende personer som rollemodeller. Gunnar Staalesen har riktignok stort sett seilt unna teatermiljøet rundt Den National Scene, hvor han var informasjonsleder i en årrekke, og dermed unngått den største debatten. Men om teatermiljøet er holdt utenfor blir det selv for en østlending tydelig å se hvilke enkeltpersoner som står som forbilder enkelte steder.
Det er et stort verk Gunnar Staalesen har levert. At dette blir et ‘must’ å lese for bergensere og vestlendinger, skjønner vi helt klart. Men det har også atskillig å gi alle oss andre. Allerede nå kan vi utrope dette bindet som en av høstens store vinnere.
