Jon Steele Krigsjunkie, 405 s. Vega forlag 2004
Du har kanskje sett bildene han har tatt. Hvis du husker så langt som noen konflikter tilbake. Bilder som har flimret over TV-skjermen er kanskje blitt borte igjen i flommen av alle inntrykk som virrer forbi. Kanskje er de der ennå.
Han som tok dem ble ikke kvitt bildene sine. Det han så martret seg inn på netthinnen hans og ble der, kvernet rundt og rundt. Inntil han brøt sammen på Heathrow flyplass i 1994.
TV-fotografen Jon Steele er en av vår tids nye helter. Han har vært i frontlinjene, i første linje hvor det var konflikter. Han har sett det meste, blodige opptøyer under oppløsningen av det gamle Sovjet og det som fulgte, det ufattelige folkemordet i oppgjøret mellom tutsi’er og hutu’er i Rwanda, urolighetene på Balkan og i Bosnia, intifadaen i Midt-Østen, alltid var han der med sitt kamera. Han høstet priser for sitt arbeid, én også for utvist tapperhet i sitt arbeid.
Denne Cameraman of the year beskriver i denne boka det som drev han i 3-4 av de mest intense årene fram til sammenbruddet i 1994. Han var bokstavelig talt en krigsjunkie, avhengig av å oppleve krigen for å få følelse av at han levde. Krigen ble dop for ham, han oppsøkte stadig de mest konfliktfylte områdene for at han skulle få en slags mening med livet sitt. Familie og nære forsvant fra hans bevissthet og omtanke.
I denne boka skildrer han seg selv under fullt navn. Det er ingen krigsreporterbok men en nærgående skildring av en person som bokstavelig talt oppsøker de mest farefulle situasjonene. Han skriver om hva han tenkte da han var midt oppe i disse situasjonene. Det er her og nå, uten forstyrrende flashbacks til hva han kan ha opplevd under sin oppvekst.
Sterkest inntrykk i boka gjør myrderiene i Rwanda og den etterfølgende koleraepidemien. Det er begivenheter som ennå den dag i dag ryster oss i sin ufattelige grusomhet.
