Ole Robert Sunde: Løsøre (prosa), Gyldendal 2003, 128 s.
Mottagelsen av Ole Robert Sundes bøker er skiftende. Noen tar motstanden i dem positivt, som utfordrende, og noen, kanskje flertallet, kritiserer dem som vanskelig tilgjengelig. Den siste utgivelsen, kortprosasamlingen “Løsøre“, er en bok som krever sitt av leseren. Men innsikten tekstene rommer, er verdt å strebeetter.
Sunde, f. 1952, har skrevet prosa før; han har utgitt tre essaysamlinger, fem romaner og kortprosasamlingen “All verdens småting” (1996). “Løsøre” er en frittstående videreføring av det sistnevnte verket. Her, som i forgjengeren, synes prosjektet å være å utforske nærgrensene for konkrete enkeltmotiver og slik utvinne et mikropoetisk språk.
Sunde betrakter f. eks aske på et ark, skumrester på innsiden av et glass, en tørket kaffedråpe, et rift i et bokomslag, pepperkorn, et almeløv, en løkring. Med en deskriptiv penn blir så motivene avsøkt og avslørt, i sin egentlighet, og gjerne sett inn i en forandring. I blant kommer også forfatteren med innskytelser fra blant annet
gresk mytologi og egen biografi.
Det er et hårfint objektiv Sunde betrakter med, og det at han går så nære åpner for en fascinerende dobbelthet: Motivene blir både synlige og usynlige. Det er nærliggende å trekke en parallell til Bjørn Aamodts diktsamling “Atom” (2002). Forskjellen er at hans bok går enda dypere, ned på partikkelnivå, samtidig som observasjonene er færre.
Der Aamodt blir kryptisk og kort, har Sunde et utleggingsnivå som gjør det mulig å nå bildene, både i direkte og overført forstand. Sunde beskriver konkret “løsøre” vi vanligvis overser, og viser at den har en språklig underside, at den er innkapslet i et finmasket nett av poetiske konnotasjoner. Prosjektet er så konsekvent, stilsikkert og åpenbarende at det fortjener lesere.
Når det gjelder de assosiative innskytelsene, kunne nok flere av dem vært moderert. Det er særlig fordi Sunde skriver perioder, dvs. lange setningsløp, istedenfor kortere setninger med punktum imellom. Problemet kommer når forfatteren benytter for mange innskutte bisetninger i hovedsetningen. Slik sporer det rett og slett av ved flere anledninger.
Det er bra å la språket flyte, men faren er at det flyter utover
prosjektets intensjoner. Men jevnt over er Sunde tro mot sitt prosjekt: Han viser det spennende i realistiske nærstudier, og at slike langt fra er til hinder for humor og spontanitet. Årets bok har dessuten et innbydende omslag; her har Marit Gulbrandsen og Trond Egeland gjort en god jobb.
Sentralt i “Løsøre” er en vilje til å skrive; Sunde kaller selv
tekstene skriveøvelser. Øvelsene er kanskje strenge, men samtidig inkluderende og berikende. De rokker definitivt ved en feilslått idé om at god litteratur må stamme fra et stort erfaringsrom. “Løsøre” kan godt tenkes å komme rett fra skrivebordet, og en slik mulighet styrker idéen om forfatteren som skriver.
“Som alle uoppnåelige ting viker den når jeg byr fram min hånd. // Idet jeg byr fram min hånd, er den langt borte. // Bare ved å bevege hånden er den forsvunnet. // Og det den er stedfortreder for, vet jeg ingenting om. // Men at det er som en innvendig trekk.”
