Vidar Sundstøl: Kommandolinjer, Tiden 2005, 96 sider
Vidar Sundstøls debuttekst Kommandolinjer blir av forlaget klassifisert som roman, men det kunne like gjerne kalles en serie sammenhengende kortprosatekster. Med sparsomme pastisjer som stadig grenser til det lyriske, maler forfatteren et smertefullt bilde av det avstumpede, men også sterkt savnpregede følelseslivet til en ensom, isolert og voldelig mann.
Den navnløse hovedpersonen er forlatt av en kvinne. Han sitter i et forfallent, skittent hjem og erindrer forholdet, mens han selv tenker at han er ren innvendig, at han er i kontrast til de ekle omgivelsene sine. Men den indre renheten er ikke en forestilling leseren vil tro på. Etter hvert skjønner man at det dreier seg om en person som føler at maktutøvelse og kjærlighet er to sider av samme sak. Han påfører paradoksalt smerte for å kunne kjenne empati med offeret. Kanskje litt lite overraskende blir det etter hvert klart at han er blitt slik av å selv leve under åket til en hard og voldsom far.
Utover det er teksten vidåpen for tolkninger på detaljplan. Her er det mye som bare antydes, og underveis begynner man selv å tvile på sine egne utlegninger, etter hvert som nye sider av hovedpersonens forkvaklede psyke legges for dagen gjennom en blanding av indre monolog, erindringer og marerittaktige drømmer. Sundstøl legger opp til like mange spørsmål som han gir svar. Med andre ord er dette en utfordrende, krevende bok for lesere som er vant til å tolke intensivt fremfor å skumme kjapt for bare å få servert en god historie.
Noen steder er teksten direkte motbydelig, og det er kanskje da den fungerer aller best. På et punkt skriver forfatteren for eksempel om hvordan et kyss som varer lenge nok vil ende i konsumpsjonen av den som kysses: ”Det er (i hvert fall i teorien) mulig å kysse noen helt til vedkommende går i oppløsning; huden begynner å vable seg, som om kroppen har ligget lenge nedsenket i vann, så sprekker vablene, man må kysse nakent kjøtt, væske fra sårene blandes med spyttet, kjøttets overflate trevles opp, det blodige ansiktet spiser og kysser i samme bevegelse, til det er innvollene som overøses med ømme kyss…”. En stort mer makaber allegori på et forhold hvor kjærlighet, eietrang og maktbegjær ikke kan skilles fra hverandre, skal man lete lenge etter. Slike sekvenser gjør inntrykk, og sitter igjen lenge etter at man har lagt fra seg boken.
Sundstøl har komponert en språklig avansert, sterk, vond og på mange måter eksperimentell tekst, som man vanskelig kan gå helt uberørt fra. Dette kan være starten på et viktig forfatterskap.
