Øystein Sørensen: Fra Marx til Quisling – fem sosialisters vei til NS, Dreyer forlag 2012, 204 s.
Egentlig er det i historisk sammenheng ikke så altfor merkelig at mennesker som befinner seg på den ene ytterfløyen politisk sett er å finne på den andre. Øystein Sørensen bruker sin historiekunnskaper fra Blindern til å dokumentere hvordan svært kjente norske sosialister og marxister var å finne på Quislings side under krigen.
En kan gjerne kalle det tragisk – og det er det også. Men det er ikke mer merkverdig enn det vi finner i våre dager, at eksempelvis aktivister på venstrefløyen i norsk politikkk etter 22.7.-begivenhetene viser seg å tilkjennegi samme slags holdninger som morderen Breivik. Eller at Al Quaida gjemmer på en etnisk norsk terrorist de visstnok har som formål å bruke i framtidige terroraksjoner. Mannen har bakgrunn fra Blitz-miljøet.
Overløpere, eller renegater, har det i historisk sammenheng ikke vært mangel på. De fem norske sosialistene, Eugén Olaussen, Hallvard Olsen og Håkon Meyer i første rekke, føyer seg inn i en lang rekke på denne måten. Sverige hadde før krigen sitt “SV” og sin Flyg, som i krigsårene endte opp med å støtte Hitler. På slutten av 30-tallet hadde dette venstresosialistiske partiet svært mange representanter i Riksdagen.
De fem norske opprinnelige marxistene hadde ulik bakgrunn for sitt skifte. Personlige problemer med alkoholisme som fremste kjennetegn går igjen. Dette gjaldt særlig tidligere LO-formann Hallvard Olsen, men også klart noen andre. En mann som Eugén Olaussen var en drømmer og visjonær som så Hitler og Quisling som fullbyrdere av den sosialistiske revolusjon – hvor merkelig det enn kan høres.
Derimot var Håkon Meyer preget av sosialdemokratisk pragmatisme, det gjaldt å ordne seg best mulig når forholdene var slik de var, og han ga ly til forfulgte jøder og hjalp dem over til Sverige i okkupasjonstiden. Sånn sett kan man si at hans villfarelse ikke var større enn det Stortingets presidentskap i et vaklende øyeblikk viste. Men både for ham og en del andre spilte det avgjort inn at de var til dels påvirket av ikke-angreps pakten mellom Sovjet og Tyskland og at deres trotskistiske sympatier kanskje hadde en evne til å løpe litt for løpsk i sin anti-stalinisme.
En kan være spydig å si at for visse norske psykiatere, som avgjort ikke kan beskyldes for å ha øynene altfor åpne og skjønt mye av det som foregår i samfunnet, ville disse fems framferd bli stemplet som ‘galskap’ og ‘psykose, slik man gjorde i tidligere Sovjet når man stor overfor meningsmotstandere eller ytringer man ikke forsto noe av eller avgjort var uenige i.
Slik sett er det vanskelig å finne noen ideologisk linje i dette. Det innrømmer også forfatteren som et sted slår fast at Hitlers og Mussolinis tanker i utgangspunktet står for det stikk motsatte av hva arbeiderbevegelsen står for, og at det rett og slett var som ild og vann.
Men der historikeren er interessant er når han lodder litt dypere i fenomenet Nasjonal Samling og begrepet nasjonalsosialisme. Han dokumenterer at det faktisk var folk innen både NS og Hitlers bevegelse, som Goebbels, som avgjort – i hvert fall en tid – trodde på at nazismen var en virkeligjøring av den sosialistiske revolusjon. Brukte nazistene bevisst ordet ‘sosialisme’ for å lokke til seg arbeidsfolk? Dette er interessant. Begrepet “for folk flest“er mye brukt av et norsk høyreorientert parti i dag enten de snakker om innvandring eller mot opera.
Dette er et tankekors som er verdt å graves mer i, ikke minst fordi vår tids populisme, hvor reaksjonær den enn er, helt opplagt frir til arbeiderklassen.
Forfatteren skrev denne bok på 1970-tallet og her derfor et lengre etterord for å oppsummere. Opprinnelig mente han den gangen at dette skulle være et apropos til hans ‘SV-venner’ over deres hodestups forelskelse i regimer som Ceaceskus Romania (midt mellom maktblokkene i den kalde krig, som Finn Gustavsen uttrykte det) eller Nord-Korea. Dette blir litt patetisk i og med at verdenssamfunnets FN og den norske regjering på 1970-tallet stilte opp for Pol Pot-regimet i Kambodsja.
Vi tror at man kanskje kunne ha nådd lenger hvis man forsket i de trotskistiske aner og forsøkte å belyse hvorfor det var så tilsynelatende mange av denne overbevisningen som i avgjørende år falt ned på den gale siden. Men som det står i dag er dette en viktig bidragsyter til litteraturen som har kommet – og vil komme – etter 22.juli. Det er fortsatt mye vi ikke forstår og trenger å vite mer om.
