Lars Saabye Christensen: Halvbroren, Cappelen 2001 651 s.
Så langt utropt til årets vinner i bokhøsten. Lars Saabye Christensen har prestert en murstein av en bok, 650 sider. Makter vi dette?
Det er vanvittig god lesing. Det kommer opp mot det beste han har gjort, Beatles rinner en raskt ihu, kanskje er det det aller fremste han har gjort.
Dette er skildringen av en kortvokst unggutts oppvekst på Marienlyst i Oslo, og hans mer eller mindre søkende forhold til sin eldre halvbror. Det er ingen a4-familie vi blir kjent med. Snarere tvert imot. Her blandes danske aner, en oppvekst blant tre generasjoner kvinner og våknende uttrykksbehov (i boka som manusforfatter for film).
Bokas ‘jeg’-person søker hele tiden etter sin eldre bror, en person som han ikke får den kontakten med som han kanskje lengter etter i andre sammenhenger. Dermed blir halvbroren en erstatning for mange behov.
Først og fremst er det skildringen av ungguttens tanker og opplevelser som fengsler. Litt rabulisme mot slutten får vi tåle. På dette tidspunktet i lesingen tørster vi etter stadig å få vite mer.
En stor roman. La ikke størrelsen skremme. Vær sikker: dette blir film!
