Lars Saabye Christensen: Maskeblomstfamilien, Cappelen 2003 285 s.
En halvt gutt, en halv ungdom. Halv familie, en far som tok livet av seg og en mor som legges inn av psykiske årsaker. Igjen er bare en gammel skrukkete og brysom tante som skal passe på ham.
Alt er på det meste på det halve i denne boka. Også romanens jeg-skikkelse som et sted kalles ladyboy av en tilfeldig kvinne som han møter i skogen.
Mesteparten er knapt antydet i denne romanen. Det meste står utenom linjene. Det vesentlige som bærer handlingen fram knapt antydes.
Det er derfor teatrets metamorforer brukes i romanen. En oppsetning av Sofokles finner sted, jeg-personen roter seg ned i resepsjonen på Nationaltheatret. Og romanen avsluttes med de klassiske ordene om at hvis leseren lo så var det bare komedie. Det symbolske framgår også i romanens tittel.
Men først og fremst er dette en stor fortellerroman. Beretningen er sterkt fengslende og brennende. Ganske raskt lar en seg fange av den lille guttens tanker og liv og følger ham videre fram.
Saabye Christensen er først og fremst poetisk i sitt språk. Men bak det glitrende språket skjuler det også mørke sider, skjulte tanker og dype kløfter som han i stedet for å beskrive bare antyder
Et år etter Nordisk Råds litteraturpris er mesteren på banen igjen med en ny stor roman.
