Johan Theorin: Sankta Psyko, Gyldendal Norsk Forlag 2012, 415 s.
En uvanlig thriller. Johan Theorin har skrevet en spenningsbok som du nesten ikke føler er noen spenningsbok. I hvert fall ikke helt til å begynne med. Men den har en gradvis stigning som du omtrent ikke merker, før det smeller i en fantastisk slutt hvor alle trådene nøstes opp helt på de siste sidene.
Slutten tar rett og slett pusten fra deg. Den er så halsbrekkende og inneholder så mange fasetter at du blir nådesløst klemt til boksidene og kan ikke legge boken fra deg før den er ferdig lest.
Det er ingen krim fra sommerparadiset Øland vi opplever med denne boka. Den er lagt til et lite tettsted rett ved Gøteborg hvor førskolelæreren Jan får seg en jobb i en barnehage tilknyttet et sykehus som behandler og sperrer inne sterkt mentalt forstyrrete pasienter. Jan har med seg i bagasjen vonde opplevelser fra sin oppvekst og bokas drivkraft er nettopp dette: hvordan fortidens illgjerninger kan leges eller finnes trøst for.
Blandt ingrediensene har Theorin flettet inn klaustrofobiske opplevelser i underjordiske mørke ganger, et symbol på de mørke irrgangene hos oss selv?
Jan er bokas hovedperson, nærmest fortellerperson. Vi skal føle sympati med ham, men er han helt så uskyldig likevel?
Det er dette som Johan Theorin så mesterlig nøster opp helt på slutten. Jeg likte denne siste vrien av flere grunner ikke minst fordi boka får en slutt som på langt nær er den tradisjonelle.
Sørg for godt lys mens du løser denne og pass på at alle batteriene dine fungerer!
