Jason Turner: Stalingrad, Vega forlag 2013, 220 s.
Slaget ved Stalingrad høsten 1942 – vinteren 1943 innebar det definitive vendepunktet for den annen verdenskrig. Her led Hitlers armeer et nesten ufattelig nederlag og sakte men sikkert kjempet en sovjetrussiske armeen seg vestover og befridde resten av Europa fra naziåket. Det var også det største slaget som historien kjenner til i nyere tid.
Samtidig dreier beretningen om Stalingrad seg først og fremst om et ufattelig slit, mange ofre og ikke minst et ukuelig heltemot og vilje til å stå imot. Den sovjetiske armeen hadde i over et år blitt drevet bakover av effektive og godt organiserte nazistiske styrker.
På de store slettene i Russland fikk de anledning til å bruke sitt panservåpen og flystyrker med stor effekt. De hadde allerede omringet Leningrad med den hensikt å sulte ut byens befolkning til overgivelse eller til at det ikke var flere igjen. Nå var Stalingrad i sikte. De tyske troppene – godt hjulpet av italienske, ungarske og rumenske divisjoner på flankene – nådde inn i byen, men ble så stående i stampe. I trange bygater og etterhvert ruiner av utbombete hus og fabrikker var ikke stridsvogner noe effektivt våpen. Det ble kjempet fra gatehjørne til gatehjørne og her hadde russerne store taktiske fordeler. De mestret russisk vinterklima atskillig bedre og var oppfinnsomme og kreative i måten å kjempe på. De hadde derfor en stor fordel framfor motstanderne som ikke fikk utnytte sine store tanks og kraftige artilleri.
Hele sivilbefolkningen ble mobilisert til krigsinnsats ved å grave skyttergraver, rydde i ruiner og holde produksjonen oppe. Også for byens befolkning måtte det være en ekstrem hard tid etter at kampene startet høsten 1942, først ved at store nazistiske flystyrker forårsaket en ildstorm med å legge byen i ruiner. Selv under krigshandlingene og daglig bombing og artilleribeskyting var fabrikkene så å si kontinuerlig i stand til å produsere våpen og krigsmateriell under kamphandlingene. Her ytte byens befolkning en stor innsats.
Russerne hadde gradvis bygget opp sine stridsstyrker langt i ly for frontlinjene i øst etter det tyske overfallet sommeren 1941. Nye, godt utrustede og uthvilte tropper ble satt inn mot tyskerne i økende grad i fronten ved Stalingrad mot en fiende som allerede var svekket. Forsyninger av mat og materiell ble etterhvert besværlig for tyskerne som var langt hjemmefra og deres forsyningslinjer ble hele tiden angrepet av partisaner. Samtidig fikk russerne våpen, olje og mathjelp fra Storbritannia og USA med konvoier som gikk til Murmansk og Arkhangelsk. Den russiske krigsproduksjonen bak frontlinjene hadde også økt betraktelig. Den russiske T-34 stridsvognen viste seg å bli den annen verdenskrigs mest effektive. Deres maskinpistol PPSj var høyt skattet, også av tyskerne. ‘Stalin-orgelet’ var et fryktinngytende våpen og sovjetrussiske flystyrker ble etterhvert jevnbyrdige og tildels bedre enn Luftwaffe.
I en knipetangsmanøvre ble store tyske troppestyrker innelåst ved Stalingrad. Rett over nyåret 1943 måtte de kapitulere. Nazistene tapte så mye mannskap og materiell at de aldri senere kom til å reise seg etter dette katastrofale nederlaget.
Den andre verdenskrig var i realiteten avgjort med dette slaget selv om det ennå tok litt over to år før Tyskland endelig måtte gi seg. De tyske forbundsfellene, i første rekke Italia og Finland, som deltok i angrepet mot Sovjet i 1941, skiftet etterhvert side og sto sammen med de alllierte mot nazistene.
Enhver beretning om det som sjedde i Stalingrad er nyttig. Den forteller mye om hvilket grufullt helvette en krig er og den sier alt om hvor den andre verdenskrig ble avgjort. Stalingrad er viktig historie for oss alle.
Når det er sagt skulle jeg ønske at denne boken fikk en bedre gjennomarbeidet form. Løsningen med å framstille begivenhetene i et bredt spekter med dag-til-dag notater er et godt grep men bruken av kart og navn er sterkt forvirrende for en som ikke er lommekjent i Russland. Her vrimler det av navn! De få kart-illustrasjonene som vises omhandler enten ikke det området teksten handler om eller er for små. Jeg måtte lese denne boka med atlaset ved siden av meg for å få med hva som skjedde og hvor. Med tanke på at kommende generasjoner bør ha godt av å sette seg inn i beretninger som dette for å motvirke det Hollywood-glorifiserte glansbildet av den annen verdenskrig må det være viktig med bedre illustrasjoner.
Likeledes bærer boka mye preg av at mye av stoffet er hentet fra tyske kilder. Dette kan gi en altfor skeiv framstilling. Du leser hele tiden om ‘store røde tap’, mens du i realiteten vet at det motsatte skjedde. Nå som arkivene i dagens Russland er i ferd med å åpne seg bør det også være mulig å få litt mer balansert dekning av det som skjedde. Jeg savner i første rekke russiske øyenvitnebeskrivelser av det daglige slitet som måtte være enormt og av en slik art vi knapt kan fatte i dag.
Med disse ord er dette uansett en svært nyttig bok å lese.
