Herbjørg Wassmo: Hundre år, Gyldendal 2009 400 s.
Ikke et vondt ord om de mellomliggende bøkene. Men med årets roman, “Hundre år“, er Herbjørg Wassmo tematisk tilbake til det hun mestrer aller best: Skildringen av sterke, betagende nordnorske kvinner i vill, vakker og krevende natur.
Det er ikke noe enkelt prosjekt Wassmo nå har fullført. Romanen lar seg vanskelig kategorisere. Historisk roman, slektskrønike, “kvinnekrønike”, naturskildring. Alt på én gang og mer til.
Wassmo tar utgangspunkt i en brosjyre med bilde av altertavlen i Lofotkatedralen, sendt henne av datteren. Tavlen forestiller Jesus i Getsemane og en engel som kommer til ham. Modell for engelen skulle være Wassmos oldemor, Sara Susanne Krog, født Dreyer. At det dreier seg om et annet medlem av den tallrike slekta, har Wassmo løst på sin egen måte: Hun bestemte seg rett og slett for at dette var hennes oldemor.
Persongalleriet er av en størrelsesorden som kunne vært en norrøn ættesaga verdig, kvinner, menn, barn, unge som gamle. Historien ses alt overveiende gjennom kvinneøyne, og de sentrale skikkelsene er kvinner: I kronologisk rekkefølge Wassmos tippoldemor, Anne Sophie, hennes “oldemor”, Sara Susanne, hennes bestemor, Elida, hennes mor, Hjørdis, og endelig, Herbjørg Wassmo selv. “Hovedpersonen” må kunne sies å være Sara Susanne, beretningen om hennes liv og levnet fyller brorparten av de nær 500 sidene. Sara Susanne er født i 1842, nøyaktig 100 år før Herbjørg, derav romanens tittel.
Tematisk er romanen like vidtfavnende som persongalleriet. Mer og mindre inngående karakterskildringer, arbeid, liv, slit, lengsel, kjærlighet, seksualliv, sensualitet, sanselighet, livssyn, barnefødsler, barnefødsler, barnefødsler. Og incest.
For én gang måtte det jo komme. Helt siden 1981 og “Huset med den grønne glassveranda” har det vært spekulert i og tisket om hvorvidt misbruket av Tora og skildringen av dette har bakgrunn i egne opplevelser. Og så vet vi det altså én gang for alle: Svaret er ja. Herbjørgs egen far var misbrukeren, Herbjørg “skrev det av seg” i små notisbøker som hun gjemte. “Loggbøker” kaller hun dem selv i dag. Men hun overlevde med denne strategien!
Men blir romanen av den grunn selvbiografisk? Mitt svar er nei, uten at jeg vil hevde at det halvdokumentariske, det til tider noe uklare forholdet mellom fiksjon og virkelighet, er uproblematisk. Men – selv om deler av romanen er svært personlig, blir den aldri privat, for å bruke en noe forslitt klisjé.
Når så “Hundre år”, i tillegg til et nærmest enormt persongalleri og ditto tematikk, er alt annet enn kronologisk, men hopper frem og tilbake mellom generasjonene gang på gang, byr den på særs utfordrende lesning. Men dét har aldri gjort litteratur dårlig, snarere tvert imot. Skulle noe innvendes, måtte det være at enkelte bolker blir noe lange, litt uttværende. Man tenker av og til under lesningen at “jada, det poenget har vi forlengst fått med oss, ta oss med videre nå”. Men noen stor innvending er det ikke. Konklusjonen må bli at Wassmo har klart det – igjen. Løp og kjøp, les og lær!
