Eirik Wekre: Trollmannens læregutt, Gyldendal forlag 2012 370 s.
Det er ikke bare å snekre sammen en drivende god speningsbok, hvor dyktig det enn er gjort. Boka må også inneholde en til visse grader sannsynlighet og en personlighetstegning og -dybde som gjør den noenlunde troverdig og skiller den fra vanlige kiosk-litteratur.
Det er her Trollmannens læregutt går i baret. Boka er riktignok spennende men både handling og personer er av en slik art at jeg stundom streifet refleksjonen av ‘gymnasialt’.
Eirik Wekre har de siste årene markert seg med et par thrillere som riktignok har fått en blandet mottakelse men også har vakt oppsikt og begeistring, også i våre naboland. Men med hånden på hjertet, årets bok var riktig dårlige greier.
Denne thrilleren er så til de grader preget av ensidig svart-hvitt tenking og sjablonisering at jeg synes den i lange perioder er pinlig. Igjen reflekterer jeg over de sk. ‘Barcode’-forfatterne, økonomene, meglerne og rådgiverne som sitter i sine ovebetalte stillinger på Aker Brygge eller i heslige høyhus i Bjørvika og snekrer krim på fritida. Hvor virkelig er deres verden?
Det er to ting som forfatteren skal ha: for det første treffer han vanvittig godt i sin ramme og forutsigbarhet ved å bygge en fortelling rundt utdelingen av Nobel-prisen til EU. Dernest for å skrive skikkelig spennende og med driv. Men utenom det er dette sørgelig og jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som fortsatt lever i den kalde krigens ensporete verden hvor alle langhårete er fortapte sjeler med onde gjerninger som drivkraft.
